Store byer på vår felles jord går nesten i oppløsning for tiden. I Barcelona vil de ha selvstyre siden de er en av de rikeste byene i verden. Befolkningen vil ha alt selv, og ikke bidra særlig mye til Spania som de er del av.

I Hongkong er de vettskremte for å bli en del av Kina som de egentlig har vært siden 1997 da Storbritannia ga avkall på kronkolonien. I Santiago i Chile patruljerer hæren for første gang i gatene siden Augusto Pinochet sendte dem ut for å fange kommunister. Nå er årsaken prisene på kollektivtrafikken. Det blir så dyrt å komme seg på jobb at alle pengene til fattigfolk går med til det.

Regjeringene er for tiden i knestående. I Beirut frykter de store skatteøkninger samt korrupsjon, og fyller sentrum med sinte plakater mot dette. De vil ikke betale mer for å ha en såkalt velferdsstat. I Japan går det litt bedre. Der benåder den nyinnsatte keiseren en halv million fanger for å markere begivenheten. Denne nyheten overskygges bare av at keiseren i Thailand har sparket elskerinnen sin.

Her i landet har vi nå fått alvorligere saker å tenke på. Denne gang er det partiet Venstre som skal i tørketrommelen. Nå er man misfornøyde med ledelsen i mikropartiet, og vil skifte den ut med nye ansikter. Urokråka Abid Raja har allerede flagget kandidaturet sitt, og statssekretær Rotevatn sitter bare og venter på nye vedtak i fylkesorganisasjonene, før han også kommer ut av skapet.

Det aller største problemet for tiden er at Trine Skei Grande så gjerne vil fortsette som leder av partiet. Hun vil det så mye også, og kommer til å klore seg fast i dørkarmen når hun blir båret ut av ledelsen.

Meningsmålingene har nemlig vært en stor skuffelse helt siden de valgte å gå inn i et samarbeid med Frp og Høyre i regjering. Tallene deres stuper ned mot nullpunktet, og de konkurrer nå med KrF om å være en ren belastning i balletten til Erna Solberg i stedet for å være et viktig bidrag til den borgerlige flertallsregjeringen.

Dette er slikt vi sliter med i det politiske Norge. Det er straffen for å være et lite land hvor nesten ingenting skjer. I forrige runde analyserte hele medianorge KrF og deres valg av samarbeidspartnere. Hareide og Ropstad sammen med den nåværende landbruksministeren Bollestad var på skjermen eller i avisa hver eneste dag i månedsvis. Hva førte det til? Meningsmålingene og valget gikk «til ising», som det heter i ishockey.

Det første vi må konkludere med er at oppmerksomhet i mediene uten å ha noe av betydning å melde, ikke gir god uttelling. Tvert om. Lederstrid rundt sperregrensen fenger ikke engang vårt eget nasjonale publikum. Vi driter kort og godt i hvem som fronter nedrykkskandidatene.

Nå ser vi for oss en lengre nyhetsdekning av det lille dramaet i partiet Venstre. Det blir «hjemme hos» og lange reportasjer over hvor sårt og bittert alt er i denne striden. Kulturministeren vår (Trine Skei Grande) kommer til å fortelle oss at det får være grenser for illojalitet. De valgte Høyre og Frp vel vitende om risikoen. Det var de sammen om. Alle ser nå hvilken fiasko dette var.

Det kom ingen stemmer fra Høyre og Frp ned i valgurnene ved kommunevalget heller. Venstres grønnmaling av borgerlig politikk trynet fullstendig og den opphaussete abortsaken til KrF ble et eneste stort gjesp. Så stort at det er så vidt de får øye på sperregrensen langt der oppe.

Det sies at dette skal vare i månedsvis. Ingenting er avklart før til våren i Venstre. Da har vi fått en ny KrF-sak. Hvem som skal ut av, eller inn i, ledelsen av Venstre blir en stor sak mens de rauser etter KrF ned i meningsmålingenes avgrunn.

Ute går verden enda i full fart. Donald kan kanskje få sin rettssak i Senatet deres, enda han kaller det «lynsjing», noe vi som har sett mange westernfilmer godt vet hva er. Her vet også Donald plutselig hva han snakker om. Boris Johnson trygler EU om ikke å gi utsettelse av Brexit slik parlamentet hans i Storbritannia innstendig har bedt om.

I storbyene går altså alt sin skjeve gang. Barrikader bygges, og brannbomber suser rundt ørene på de impliserte. Regjeringer tvinges til å gå av, og ingen vil godta korrupsjon eller betale skatt eller metrobilletter. I hvert fall vil færre bli kinesere om vi skal tro opposisjonen i Hongkong.

Mens her i byen vår ble folket oppbrakt over en forside i avisen som fortalte at høyesterettsadvokat Gunnar Nerdrum var på taket og fjernet mose på taksteinene sine. Det ble full utrykning av brann og politi ved den anledningen.

Mannen risikerer nå en saftig bot for jobben sin mot en mose som etter det vi har grunn til tro, ikke har foretatt seg noe annet her i verden enn å være grønn. Som partiet Venstre så gjerne skulle ha vært kjent for.