Det økte internasjonale fokuset på de sirkumpolare områdene i nord stiller ikke bare krav til Norges internasjonale fokus, men også det regionale innholdet og kapasiteter i landets nordligste landsdel. Det har aldri vært viktigere å tydeliggjøre grunnlaget for nordområdepolitikken med avklarte perspektiver på hva nord er og skal være. Innholdet og ambisjonene i den forstående nordområdemeldingen vil være avgjørende for Norges muligheter til å ta en ledertrøye i Arktis.

Troverdighet fordrer her perspektiver og prioriteringer som muliggjør en sammenheng mellom den internasjonale, nasjonale og regionale politikken. For å sikre størst mulig legitimitet må man derfor ivareta det regionale eierskapet til den nasjonale politikken. De mennesker som hver eneste dag står med skoene på i nord, må føle eierskap til det vi driver med.

Administrerende direktør for NHO sa i Nordlys 28. september i år at «Den nasjonale debatten må vris mer mot hva vi skal leve av i fremtiden. Hvor skal vi jobbe, hvordan skal vi jobbe og hvordan skal vi løse klimautfordringene. Om en klarer å vri den debatten dit og på hvem som skal ha ansvar for at det skjer, vil en få en annen debatt om Nord-Norge. Da vil en se at veldig mange av svarene ligger i nord». Jeg deler helhjertet denne betraktningen og dens utfordring til måten vi må tenke og jobbe på.

Nordområdepolitikken må baseres på bred inkludering og bredt eierskap: Fylkeskommunen skal være en regional koblingsboks. Gjennom min tid som Fylkesrådsleder har arbeidet med bred deltakelse og bredt eierskap til de regionale prioriteringer og strategier for- og i Troms-samfunnet, vært av avgjørende og fremskutt prioritet. Våre regionale mål og prioriteringer er aldri mer treffende enn når de er gjenkjennbare for dem som står med skoene på.

Regionale mål og prosesser må oppleves som relevante og avgjørende for forvaltning, næringsliv og befolkning for å ha den virkningen vi ønsker. Derfor etablerte vi Arktisk Forum, sammensatt av aktører fra forvaltning, forskningsmiljøer, næringsliv og kulturliv i nord. I dette fellesskapet har vi diskutert og drøftet eget utviklingspotensial og hva som må til for å utløse det. Arktis forum har også satt i gang konkrete regionale tiltak for å imøtekomme noen av de behov forumets medlemmer har vært enige om.

Det å skape møteplasser og fellesarenaer for viktige regionale miljø og interesser er helt avgjørende for å unngå polarisering omkring regional politikk så vel som den nasjonale nordområdepolitikken. Arktisk Forum har vært omforent når det gjelder forståelsen av hva de største hindre for bærekraftig vekst og regional verdiskaping er. De store utfordringene knyttet til infrastruktur og fremkommelighet er, sammen med behovet knyttet til utdanning av relevant kompetanse for næringslivet i nord, ansett som den store flaskehalsen. Videre er de store geografiske avstandene mellom naturressursene og de kompetansearbeidsplassene som vil utvikle de ressursbaserte virksomhetene en grunnleggende utfordring.

Den nordnorske realitetsforståelsen ivaretar motsetninger og muligheter: Nord har flere nasjonale særegenheter i form av at store motsetninger møtes. På den ene siden har vi enorme ressurser, på den andre siden lave befolkningstall. Vi har et kulturelt mangfold bestående av nordmenn, samer og kvener, og som eneste region i landet grenser vi til tre land. Som nabo med Russland har vi en sikkerhetspolitisk rolle, men samtidig tillitsfullt og åpent naboskap, som i seg selv har ulik betydning fra lokalsamfunn til lokalsamfunn.

Vårt område er en geopolitisk «hotspot» og står i et skjæringspunkt mellom innenriks- og utenrikspolitikk. Det representerer sikkerhetspolitiske utfordringer når Russland forstyrrer GPS-signaler og bedriver strategisk trening mot mål i våre områder. På den andre siden utfordres vi også når sanksjoner mot Russland svekker lønnsomheten for vårt regionale næringsliv. I et komplekst landskap der nasjonale målsettinger skal nås uten at det regionale mulighetsrommet innskrenkes, er det derfor nødvendig å inkludere den nordnorske realitetsforståelsen.

Så – hva forventes av den nye nordområdemeldingen? Først og fremst ambisiøse mål fulgt av konkrete, faktiske og håndfaste tiltak. Dernest en bred inkludering rundt avklaring av forventninger og målsettinger. Jeg har forventninger til at vi får en melding som ikke beskriver allerede igangsatte strategier og tiltak, men som lanserer tiltak for gjennomføring av strategier. Dette betyr at regjeringen må avklare nordområdemeldingens forventninger og mandat, og hva målsettingen med ny melding egentlig skal være. Dernest bør dette ses i sammenheng med regionale mål og kapasiteter.

Globale utfordringer skal ikke hindre den regionale utviklingen: Det er av nasjonal interesse at nordnorske institusjoner er robuste, spesialiserte og relevante. Miljøene på fastlandet og Svalbardsamfunnet har lange samarbeidstradisjoner som må videreføres. Framsenteret, med sine institusjoner bør videreutvikles som «hub» for arktisk kunnskap og forskning. Romforskningsmiljøene vil kunne videreutvikles ved å være til stede i nord i mye større grad.

Både Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) og Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) må vurdere å opprette regionale kontorer for å styrke sin kobling til de nordlige kunnskapsmiljøene. Det bør lages en verdiskapings- og finansieringsstrategi for nord med særlig fokus på utvikling av havnæringene.

Nord-Norge har en sterk internasjonal orientering, og mye av vårt utviklingsarbeid kan ha betydning for håndteringen av de store globale utfordringene. Nordområdemeldingen må speile det faktum at Nordkalottsamarbeidet er tett forbundet med EU og de mekanismer som støtter grenseoverskridende samarbeid i Europa. EUs arktiske perspektiver og målsettinger kan ikke stå i kontrast med våre egne. EU utarbeider nå med sin egen arktiske politikk, og dette arbeidet vil ha en betydning for Norge og andre arktiske stater.

Nordområdemeldingen må legge FNs bærekraftsmål til grunn, se inn i fremtiden, og gjøre Norge i stand til å ta selvstendig ansvar og initiativ. Jeg forventer at regjeringen anerkjenner og støtter opp om de grønne satsingene som allerede er i gang i den nordligste regionen. Se til Senja der produksjon av Co2 og alger utvikles som revolusjonerende metodikk for Co2₂-fangst. Se til Tromsø kommune sitt arbeid for å bli en plastfri by. Se til Harstad og prosjektet for avkarbonisering av energimiksen på egne øysamfunn. Se til Berlevåg og hydrogenprosjektet som bærer med seg muligheten til et nytt industrieventyr i Finnmark. Både Harstad og Berlevåg kommune har oppnådd støtte fra EUs store forsknings- og innovasjonsprogram Horisont 2020. Vi trenger flere slike satsinger, dersom Norge skal ta en lederrollen i en bærekraftig utvikling av Arktis. Da må kommunene gis rom for å tenke dristig og gis ressurser nok til å være handlingskraftig.

Ambisjonen om å imøtekomme de store samfunnsmessige og globale utfordringene må vi evne å kombinere med politikk for utvikling. Det ene kan ikke utelukke det andre. Forutsetningen for bærekraftige lokalsamfunn i nord må derfor sikres gjennom satsing på økt verdiskaping. Vi kan ikke akseptere at Arktis skal øremerkes som globalt verneområde. Det må fram i den internasjonale bevisstheten at Arktis består av samfunn og mennesker med lik rett til samfunnsutvikling som ellers.

Nord kan ikke defineres fra sør, nord må ses fra nord. Regionreformens befestning av Troms og Finnmark sin særstilling i utøvelsen av den nasjonale nordområdepolitikken setter en nødvendig kompasskurs. Nordområdemeldingen må derfor avklare rollen til det nye fylket i nord på en tydelig måte. Vi stå klare med ambisjoner og forventninger til fremtidas nordområdesatsing og den norske politikken for nord.