En gang beskyldte Jan P. Syse Ap for å ha stjålet Høyres klær mens de badet. Det vakte betydelig latter i salen da Gro Harlem Brundtland repliserte med «bader? Så det er altså det de driver med». Nå kan det se ut som Sp har stjålet Aps klær i Nord-Norge, mens Ap har… tja, badet?
Man trenger ikke være rakettforsker for å se at Sp vokser og Ap faller, men sammenhengene blir litt klarere for en valgforsker. Fredag forsvarte statsviter Jonas Stein ved Universitetet i Tromsø sin doktorgradsavhandling med tittelen «What Happened in Northern Norway?» Med klar referanse til Ottar Brox’s ikoniske bok «Hva skjer i Nord-Norge?» fra 1966. Ideene fikk stor betydning for nordnorsk regionisme, stolthet og EU-kamp.
Ifølge historikeren Einar Niemi ble Nord-Norge «oppfunnet» på et kafébord i Kristiania i 1884. Studenter, kunstnere og politikere i hovedstaden drømte om en ny fremtid for landsdelen de var født i. Drømmen ble næret av en motvekt til den fremadstormende nasjonalstaten med sine sterke bestrebelser etter sentralisering.
Det er ikke så ulikt den opplevelsen som preger landsdelen i dag. Mange ser et bilde der staten trekker seg tilbake og tar med seg alt fra fødeavdelinger, høyskoler, militærbaser, lensmannsbetjenter, fylkeskommunale byråkrater og skattefuter. I dette politiske landskapet er Sp vinneren og Ap taperen.
Flere av funnene som Stein presenterte i Tromsø, er deprimerende lesning for Ap. Nord-Norge pluss Arbeiderpartiet har alltid vært sant. Partiet har vært en vellykket allianse av arbeidere, fiskere, bønder og offentlige funksjonærer. De borgerlige partiene har aldri hatt særlig fotfeste i nord. Senterpartiet har vært en fremmed fugl. Aps oppslutning ved valg har ligget jevnt over landssnittet, men for tredje valg på rad har ikke Ap denne «Nord-Norge-effekten».
En årsak kan være at Arbeiderpartiet har en betydelig akilleshæl på to av vår tids viktigste saker – distrikt og klima. Kun én av tre av deres egne velgere mener Ap har best politikk på de to områdene. To av tre Ap-velgere mente altså at andre partier har bedre politikk. Det er tall som burde få alle varsellampene til å blinke på Youngstorget, men som heller ikke er vanskelig å observere.
De siste årene har det vært lett å se at Ap famler i distriktspolitikken. Partiet som tradisjonelt har gått i bresjen for reformer, har vært nølende og uklare. Etter å ha sett hvilken vei vinden har blåst, er det etterlatte inntrykket at de har kommet halsende etter Sp. I betente saker som nedleggelse av flystasjonen på Andøya og politireformen har partiet gitt svært blandede signaler.
Resultatet er at de ser ut som en blek og nølende kopi av Sp. For distriktvelgerne er dette ikke godt nok og de velger selvsagt originalen. For Aps mange lillavelgere er vingling forstemmende å se på. Partiet oppnår å tape på begge fløyer. Når det er sagt, det er ikke spesielt enkelt for et breddeparti å lykkes i dette politiske landskapet.
Klimasaken kan fort bli en like vanskelig sak for partiet, som er splittet mellom oljearbeidere i Fellesforbundet og AUF-ere som krever full avvikling av oljenæringen. Partiets ambisjon er en bedre politikk på klima og miljø, men faren for at partiet kan havne i samme spagat som i distriktspolitikken, er åpenbar. I tillegg sliter partiet med å ha en like tydelig og rød retorikk i velferd- og fordelingsspørsmål som SV og Rødt. Resultatet i dag er at Ap taper til Sp i distriktene, og til MDG og mer radikale partier i de store byene.
Sps sterke vekst er også bemerkelsesverdig. Ulikheten i makt mellom sentrum og periferi er en konfliktlinje som alltid slumrer under overflaten i norsk politikk. I de fleste valg har den spilt en begrenset rolle. Eldreomsorg, helse, skole, innvandring, samferdsel og skatt er saker som tradisjonelt betyr mer for velgerne.
I en normaltilstand engasjerer Senterpartiets politiske meny om lag 6–8 prosent av velgerne, men ved spesielle anledninger skyter oppslutningen i været. Nå lukter partiet på 20-tallet på målingene, tall vi knapt har sett maken til.
De siste årene har vi sett at motstanden mot reformer og en samfunnsutvikling som mange mener virker sentraliserende, har gitt distriktspolitikk en eksplosiv kraft som nesten overgår EU-saken. Samtidig som de politiske endringene er reelle, har Sp-leder Vedum vært en mester i å flytte partiet fra å være et særinteresseparti for landbruk til å bli et bredt protestparti som favner den klassiske motstanden mellom sentrum og periferi. Drømmefienden er den dresskledde, elsyklende byråkraten i Oslo.
Ifølge Jonas Stein kommer mye av veksten til Senterpartiet fra Nord-Norge. Et meget interessant spørsmål er om vi ser konturene av et mer varig nytt politisk landskap: Hvor sentrum og periferi blir viktigere for velgerne og vi ser tydeligere geografiske mønster i partienes oppslutning – med Sp som det nye folkepartiet i nord.