Som referanse skal jeg bruke analyseselskapet DNV GLs fremskrivning for det globale energisystemet fram mot år 2050. Denne fremskrivningen innebærer 45 prosent reduksjon av årlige CO2-utslipp innen 2050 i forhold til i dag, men omtrent samme mengde energi til forbruker.
Når man snakker om "forbrukersamfunnet" og "reduksjon av forbruket", så er energi til forbruker den mest relevante målestokken, selv om det er rom for økt konsum av varer og tjenester under konstant energikonsum hvis produksjonen gjøres mer energieffektiv.
I DNV GLs fremskriving skyldes reduksjonen av utslippene ikke at energikonsumet reduseres, men at fornybar energi øker fra en ubetydelig andel i dag til 40 prosent av energikonsumet i 2050. Dette fortrenger konsumet av fossilt brensel.
Fornybar energi reduserer ikke fossil energi bare ved å erstatte fossil energi til sluttbruker med fornybar. Den reduserer også det primære energiforbruket fordi omtrent halvparten av energien i fossilt brensel går tapt i konversjonen til nyttbar energi. Elektrifisering av energibruken i husholdninger, bygninger, industri og transport gjennom utbygging av fornybar kraftproduksjon gir derfor et betydelig bidrag til energieffektivisering generelt.
Fremskrivningen til DNV GL innebærer en global befolkningsvekst på 25 prosent fram til 2050, og en gjennomsnittlig vekst i brutto nasjonalprodukt per innbygger på 88 prosent. Det aller meste av veksten kommer i Afrika sør for Sahara, på det indiske subkontinentet og i Sørøst-Asia. Her vil økonomien vokse med 4-5 prosent per år, mens Europa og Nord-Amerika vil vokse med litt over 1 prosent per år. Kina og Latin-Amerika vil ligge et sted imellom.
Energiforbruket i 2050 vil fordele seg omtrent likt mellom de tre sektorene transport, bygninger og industri, og vil være omtrent det samme som i dag, mens produksjonen i alle sektorer vil være nær det dobbelte av i dag. Energien vil altså bli utnyttet dobbelt så effektivt, og det vesentligste bidraget til dette skyldes elektrifisering og fornybar energi. Uten disse effektivitetsøkningene ville global energi til sluttbruker være 70 prosent høyere enn fremskrivningen til DNV GL.
Fornybarandelen av den elektriske kraftproduksjonen i 2050 er på 63 prosent. Dette fordeler seg likt mellom sol- og vindkraft, og to tredeler av vindkraften, cirka 10.000 terawattimer (TWh) per år, er landbasert. Til sammenligning produserer vi i Norge i dag 4 TWh vindkraft per år, mens Sverige produserer 20 TWh.
Til tross for den betydelige satsingen på sol- og vindkraft i DNV GL-scenarioet er ikke utslippsreduksjonene store nok til å nå togradersmålet. Temperaturstigningen vil passere to grader i 2049 og 2,4 grader i 2100.
Hovedgrunnen til dette er at fornybarsatsingen ikke er tilstrekkelig ambisiøs, med den konsekvens at konsumet av naturgass ikke reduseres i forhold til i dag. Kullkonsumet blir redusert til en tredel og oljeforbruket halvert, men det holder altså bare til en knapp halvering av utslippene.
Hva så med det andre alternativet, et radikalt kutt i energiforbruket? Ifølge FNs klimapanel må utslippene reduseres med to tredeler innen 2050 for å nå togradersmålet, og til null for å unngå mer enn 1,5-graders global temperaturstigning. La oss gå ut fra at selv de mest innbitte motstandere av storskala fornybar energi er villige til å kle tak og vegger på bygninger med solcellepaneler.
DNV GL gir ikke denne typen solkraft store markedsandeler, men la oss anta optimistisk at halvparten solkraften de har kommet fram til i 2050 er av denne typen, men at ingen annen fornybar energi blir realisert. Dette svarer til at 10 prosent av dagens energi til forbruker blir fornybar i 2050, og betyr at hvis vi skal nå togradersmålet, så må energiforbruket reduseres med 60 prosent i forhold til i dag. Hvis vi skal nå 1,5-gradersmålet, må reduksjonen være på 90 prosent. Disse beregningene har jeg plassert i et eget dokument.
Vi må nå huske at energieffektiviseringen på grunn av overgang til fornybart nesten vil bortfalle helt, så disse reduksjonene vil i stor grad måtte gjenspeiles i anslagsvis halvering av materielt forbruk, lavere transportvolum og mindre bygningsmasse for å nå togradersmålet. Og vi må også huske at Afrika, India og Sørøst-Asia må ha en betydelig vekst for å unngå en befolkningseksplosjon av enorme dimensjoner, så reduksjonen av forbruket i de rike landene må i tillegg til langt lavere varekonsum innebære redusert matvareproduksjon og en radikal nedbygging av transportsystemer, boligmasse, skoler, sykehus, og offentlige tjenester.
Hvordan det økonomiske og sosiale systemet skal rigges for å håndtere en slik nedbygging uten å utløse økonomisk og politisk krise, massearbeidsløshet, væpnet konflikt og krig er det vanskelig å se for seg. Men jeg synes uansett at de som proklamerer at redusert forbruk alene er løsningen på klimakrisen bør komme på banen og svare for seg på en ordentlig måte.