I et innlegg i iTromsø 17. november spør Karl-Wilhelm Sirkka om "(...) næringslivets interesser må vike i møte med samisk særinteresser?"

La oss først avklare dette med særinteresser. Samiske spørsmål er i dag en del av de allmenne spørsmål i dette landet, noe som også kommer til uttrykk i landets grunnlov.

Mens samiske spørsmål for noen tiår siden utelukkende ble sett på som særinteresser, er bildet i dag at samiske spørsmål er en del av den allmenne samfunnsutviklingen på stadig flere områder.

Dette gjelder også for Troms fylkeskommune, slik Sirkka så fint får fram gjennom å henvise til fylkesplanen for Troms, der samiske interesser har en naturlig og selvfølgelig del.

På samme måte som samiske interesser i noen tilfeller kan være særinteresser for noen, vil næringslivets interesser kunne være særinteresser for andre. Det gir neppe mening å svare ja eller nei på Sirkkas spørsmål.

Likeledes vil ikke næringslivets interessert alltid falle sammen med fellesskapets interesser. Dette gjelder selv om det er samer som står bak næringslivsinteressene.

Hva som skal ha forrang og hva som skal vike må som hovedregel bero på konkrete avveininger. Dette er naturligvis ikke unikt for samiske interesser. Bare unntaksvis er samiske interesser gitt særlig beskyttelse, slik som for eksempel for flyttleier for rein i reindriftsloven.

Etter mitt syn har vi i Norge utviklet samepolitikken på en fin måte, selv om det fortsatt er rom for forbedringer. Mens samiske interesser tidligere nesten alltid måtte vike, har myndighetene på ulike nivå nå ansvar for å avklare om det finnes berørte samiske interesser, og hvordan de i tilfelle skal involveres. Dette som følge både av internasjonale konvensjoner som Norge har sluttet seg til, men også gjennom nasjonal lovgivning.

Dette kommer kanskje klarest til uttrykk i konsultasjonsavtalen mellom staten og Sametinget, men er også solid forankret i plan- og bygningsloven og i andre lover.

Avklaring av berørte samiske interesser er i dag heldigvis en rutinemessig del av arbeidet i primærkommunene, i fylkeskommuner og hos statlige myndigheter. I de fleste tilfeller finnes praktiske løsninger på et tidlig stadium.

I noen tilfeller er det reelle interessekonflikter, hvor myndighetene må veie de ulike interessene mot hverandre. Her spiller naturligvis også Sametingets syn ofte en stor rolle.

Samiske spørsmål har vært en naturlig og integrert del av arbeidet til fylkesrådet Ørnebakk i Troms fylkeskommune. Arbeidet med samiske saker har vært forankret i fylkesrådets tiltredelseserklæring, i ulike fylkeskommunale planer og strategier og i en egen samarbeidsavtale med Sametinget.

Dette har etter mitt syn fungert på en fin måte og bidratt til å utvikle samiske interesser i Troms, samtidig som næringslivets interesser er ivaretatt og Troms-samfunnet er inne i en historisk sett usedvanlig god utvikling.

Utfordringer finnes fortsatt, men jeg er trygg på at fylkesrådet Mo, sammen med det nye fylkestinget i Troms og Finnmark fylkeskommune, vil finne gode løsninger som gagner samiske interesser, øvrige næringsinteresser og samfunnsutviklingen i det nye viktige fylket i nord.