Los Angeles, november år 2019. Den dystopiske science fictionfilmen Blade Runner fra 1982 viser en mørk og dyster fremtid som utspiller seg i vår tid. I en slik fremtid har reklamen naturligvis blitt mer invaderende og dominerende enn i 1982. Fremtids-Los Angeles har enorme skjermer som viser reklame for det nå avviklede flyselskapet Pan Am og Coca-Cola.

Ron Røstad, spaltist. Foto: Tom Benjaminsen

Tromsø, november år 2019. Fremtiden er her. Fortauet utenfor Aurora Fokus kino har fått to Blade Runnere-esque skjermer montert på heishuset utenfor Fokus kino. Skjermene viser reklamefilmer for nye filmer, iste og Coca-Cola. Blant annet.

Reklame hører til byen. Alle virksomheter må vise frem navn og logo. Og, selvfølgelig, reklame kan være vakkert. Det kan være gamle og fine skilt, som Wi-To og Willumsen sko. De kan være malt rett på veggen, uten lys, som Postludium. De kan være retro, som Høst frisør. Det kan være noe så sjelden som neon, slik som Peppe’s Pizza eller Verdensteatret. Sistnevnte har også bokstaver støpt på fasaden.

Lysende reklame har vært en del av bybildet siden 1920-tallet, da neonskiltene ble mer vanlig. I mange tilfeller er skiltene elsket, som det gamle Freia-skiltet på Karl Johan. Las Vegas, Picadilly Circus og Times Square var attraksjoner blant annet på grunn av neon. Neonskilt er attraksjoner fordi vi ikke har slike hjemme eller i lomma. De er en egen kunstform. Neonskilt fungerer på samme måte som nordlyset. Energi kommer i kontakt med gass, og gasspartiklene skinner.

Storhetstiden for neon er over for lenge siden. De erstattes av skiltbokser og digitale skjermer. Times Square er blitt til en gigantisk fotballpub med TV-skjermer som viser reklame. Det nye Freia-skiltet på Karl Johan er ikke neon, men en digital skjerm.

Digitale skjermer er ikke like sjarmerende som neon. De er kjempeversjoner av skjermer vi har i lomma, som viser kjempeversjoner av de samme irriterende reklamene som mobilskjermene. Lysstyrken blir en helt annen når en vegg lyser sterkt, sammenliknet med neonrør. Gigantiske, lysende og flimrende skjermer som viser filmer i mørket tiltrekker seg oppmerksomhet og oppfattes som plagsom og kanskje trafikkfarlig.

Skilt og reklame kan være stygg og plagsom på mange måter. Det kan være glorete collager av stygge bilder. Skilt kan være så lyssterke at de minner om bilenes langlys. De kan ha en utforming som viser at skiltmakerne mangler ethvert tilløp til estetisk sans og kunnskap om kommunikasjon. Digitale skjermer er bare enda en måte å plage folk på.

Derfor har flere byer lover eller retningslinjer. Oslo har et forbud mot bevegelig reklame fra slike skjermer. DNB forsøkte å omgå forbudet ved å montere en slik skjerm på innsiden av vinduene, men ble kritisert for det.

I motsetning til i Oslo mangler Tromsø regler, lover, forskrifter eller retningslinjer for reklame, så lenge de ikke permanent ødelegger en vernet bygning. For eksempel har butikken Høyer hengt opp et lysskilt på en av de viktigste detaljene over døra. Dette kan de gjøre fordi det er fritt frem for alle å gjøre hva som helst som ikke skader bygningen.

Aurora kinos reklame er noe nytt i Tromsø. Man skulle tro en slik ny type reklame ble vurdert strengere enn andre. Med tanke på visuell forsøpling, det å skape presedens og frislipp. Eller hva med forstyrring for trafikken? Auroras skjermer står på fortauet, som ikke bare betyr at fotgjengere får djevelskapen rett inn i øynene når de passerer. De trafikale forholdene er kaotiske her, med mange biler og folk som krysser gata.

Skjermene har blitt godkjent av kommunen med samme letthet som om det var et lite butikkskilt over døra. Ifølge de offentlige postlistene er selve søknaden fra kinoen som følger: Det søkes om oppsett av reklameskilt/digitale skjermer.

Det legges ved lett misvisende illustrasjoner fra arkitektene, som viser flere små skjermer med motiver som ikke ser ut som reklame. Det blir ikke illustrert hvordan de ser ut i mørket. Teksten beskriver dem som «Digitale skjermer for informasjon og reklame». Utover tekniske spesifikasjoner, sies det ingenting mer. Kommunens svar er: Tiltaket godkjennes.

Hva slags tiltak kunne man tenke seg ikke ble godkjent? Dersom de som eier bygget der Solid holder til monterte ned den gamle reklameskjermen som har stått uten lys i to-tre tiår (bare kikk opp, der henger den) og erstattet den med en skjerm som dekket hele nordfasaden, ville de få godkjent? Dersom Nerstranda dekket hele fasaden med Times Square-aktige skjermer for å vise istereklamer, ville de få godkjent? Ja, det ville de helt sikkert.

Derfor trengs det regler, retningslinjer eller lover, alt etter hva som er juridisk mulig, for å regulere dette. Digitale skjermer kan være vakre, men det står og faller på plassering og innhold. Slike skjermer bør kun godtas unntaksvis. Og de skal ikke vise bevegelige reklamer. De må finnes detaljerte regler for lysstyrke og estetisk utforming og fargebruk. Rett og slett et helvetes, bysantisk byråkrati med vrangvillige ansatte som elsker å bruke skjønn i verste mening.

Ærlig talt, Aurora kino, trodde dere det skulle være så enkelt at dere kunne forsøple byen med de reklamene vi alle har fått opp i halsen etter to timer på internett? At dere bare kunne sette opp TV-skjermer på fortauet på denne måten?

Ja, åpenbart. Og ikke bare det. Dere har helt rett. Det er så enkelt. Hvem som helst kan sette opp hva som helt hvor som helst i byen. Nå er det bare å glede seg til at hvem som helst setter i gang med sine tiltak.