Debatt:

Gamlinger og verdig liv

Det å få et verdig liv som tungt pleietrengende, synes slett ikke å være noen selvfølge. Dette skremmer mange av oss, gjør oss nedtrykte og i mange tilfeller deprimerte.

Illustrasjonfoto: Frank May / NTB scanpix 

meninger

Min lille meningsytring i herværende avis 12. november under tittelen «Hva skal vi med alle disse gamlingene» resulterte ganske kontant i et svarinnlegg fra Gunhild Johansen, leder for Hovedutvalget for helse og velferd i Tromsø kommune. Svarinnlegget sto på trykk i iTromsø 19. november.

Mitt innlegg tok for seg tre problemstillinger. Dette er tre problemstillinger som i det store bildet henger sammen, selv om de må løses i ulikt tempo og på ulikt nivå i samfunnet.

På nasjonalt nivå er det hovedsakelig hvordan pensjonister omtales som gir grunn til negative reaksjoner. Vi er for mange, og vi koster samfunnet for mye både i pensjon og i helsetjenester. Vi som er i denne alderen føler tristhet over slik retorikk, og det er mangt som kunne vært sagt om hvor problemene i samfunnet ligger, hvor for eksempel politikken har feilet, men jeg skal la det ligge her.

Kommunalt nivå skal i stor grad ivareta enkeltmennesket og gi omsorgstjenester – og er i stor grad det utøvende nivået.

Mulig tiltak for eventuelt å hjelpe enkeltmennesker fra et liv som oppleves som uverdig, antydet jeg også. Har man en tilværelse som man opplever er uten verdighet, ønsker mange å ha muligheten til å avslutte prøvelsene, det kunne ligge en trøst i det. Men som jeg sier, dette er tiltak som uansett ligger veldig langt fram i tid og som i alle fall hører hjemme på et nasjonalt, politisk nivå.

Jeg takker for at Johansen gir en relativt fyldig orientering om hvor den økonomiske skoen innenfor helse- og omsorgssektoren trykker – sammenlignet med andre kommuner. Men hennes svar er jo ikke særlig klargjørende med tanke på hvorfor det har blitt slik. Hvorfor har man ikke tilrettelagte omsorgsboliger? Har dette behovet dukket opp så å si over natta? Det er jo vanskelig å tro all den stund Statistisk sentralbyrå har pålitelige statistikker for det aller meste, også befolkningsutvikling.

Ønsker de beste tjenester: Jeg vil videre poengtere at jeg aldri har tenkt eller ytret at politikerne i Tromsø kommune ikke vil det aller beste for sine innbyggere, ei heller for de eldste av oss. Men uansett føler jeg ikke at Gunhild Johansen sitt ærlige og redelige svar gir noen som helst grunn til å se mer optimistisk på situasjonen.

Uavhengig av hvilke brukere som krever størst ressurser og uavhengig av hvor i omsorgssystemet problemet er størst, så ender det opp med at totalbudsjettet ikke strekker til i forhold til det totale behovet, og det rammer selvsagt også oss i den eldre garden – når vi en gang har behov for pleie og hjelp av kommunen.

Et ideelt mål: Johansens utsagn: «Vi som kommune skal kunne ta vare på alle våre innbyggere på en god og verdi måte, uansett hvor i livet man befinner seg. Vi skal ha et samfunn der alle skal kunne leve verdige liv hele livet, uansett hvor mye hjelp vi måtte trenge.»

Slik jeg ser det, omtaler Johansen her et ideelt mål, men for de flest av oss synes det som Tromsø kommune er langt fra å nå dette målet. Det å få et verdig liv som tungt pleietrengende, synes slett ikke å være noen selvfølge. Dette skremmer mange av oss, gjør oss nedtrykte og i mange tilfeller deprimerte.

Ytterligere bensin helles på bålet i artikkelen over to sider i iTromsø fredag 22. november. Først er det intervju med Magne Nicolaisen som er leder ved Samhandlingsavdelingen ved UNN der det tydelig blir uttrykt hvilket stort problem det er at Tromsø kommune ikke kan ta imot sine utskrivningsklare pasienter. Problemet er så omfattende at UNN har fullstendig sprengt kapasitet, og Tromsø kommune får bøter på mange millioner kroner. iTromsø presenterer videre UNNs problemer for Gunhild Johansen som bare må erkjenne at Tromsø kommune har en systemsvikt, og at det verken er kapasitet eller økonomi til å løse problemet på kort sikt.

Pleie – og omsorgstilbudet blir skviset både fra bunn og topp, ifølge Johansen. Ledige kommunale kvadratmeter som kunne vært brukt til omsorgsformål, må renoveres, og det har kommunen ikke penger til, hjemmetjenesten har fått kutt i sine budsjetter osv.

Beskrivelsene av helse- og omsorgssituasjonen og – budsjett, slik det har kommet fram i mediene utover denne høsten – fra sykehjemmene og fra Gunhild Johansen og UNN de siste par ukene, gir dessverre ingen grunn til optimisme for oss gamlingene (heller) – slik jeg ser det.

Selv om det er en hel del mer jeg kunne ha reflektert over i denne sammenheng, anser jeg meg her for ferdig snakka.