Fra sidelinja:

Om å spise gris

Spaltist Stein-Gunnar Bondevik tar for seg språksminking i ukas spalte.
meninger

Jeg var på Mathallen i Grønnegata her om dagen, til lunsj. Der ble følget anbefalt en slags svineburger, den hadde et fancy navn som jeg ikke husker, faktisk så fancy at verken følget eller servitør egentlig skikkelig skjønte hva det var snakk om, helt til hun krøp til korset og sa at det i realiteten var grisekjøtt hun bød på. Greit nok – så si det da. Eller kanskje ikke?

Det har jo blitt populært å lansere seg som spadetaler her i landet – og gode spadetalere kaller selvsagt en spade for en spade, det skulle bare mangle. Egentlig er jo dette et ganske dårlig eksempel, for jeg har aldri hørt noen kalle en spade for noe annet enn akkurat det.

Jeg ser heller ingen åpenbar grunn til at akkurat spade skulle utsettes for språksminke, idet en spades tabupotensial er forholdsvis beskjedent. Derfor er det ikke noe å skryte av at man er så rett fram og grunnleggende ærlig at man til og med kaller en spade for en spade. Alle gjør det.


Fra sidelinja:

«En sei blir ikke mer sei av å bli omtalt som en torsk/hyse. Samtidig er det ikke slik at vi alle blir transkjønnet av å bli omtalt som hen»

En sei blir ikke mer sei av å bli omtalt som en torsk/hyse. Samtidig er det ikke slik at vi alle blir transkjønnet av å bli omtalt som hen – poenget er at det er kjønnsnøytralt, skriver Stein-Gunnar Bondevik.


Derimot har andre ord, og handlinger, historisk sett og med en viss grunn blitt utsatt for omfattende språksminke, eller eufemisme, som språksminkingen av språksminke kalles.

Som jeg antydet i starten, det har alltid vært drøy kost for mennesket å gjøre koblingen mellom maten på tallerken og selve dyret for tett, i alle fall om vi snakker landdyr. Derfor spiser vi ikke gris eller sau eller ku, vi spiser svin, får eller storfe.

Eufemisme er særlig utbredt i forsvaret, kanskje fordi det rett og slett blir litt for mye å si det som det er. Vi sier jo ikke, med mindre man er president i USA, at våre styrker har drept noen, det heter «å ta ut», eventuelt «uskadeliggjøre».

Da det eksploderte i New York i 2001, og det var fullt kaos i alle verdens redaksjoner, hentet NRK inn tidligere forsvarssjef Fredrik Bull Hansen for å kommentere hendelsene live.


Fra sidelinja:

«Det burde jo kunne gå an å se på folk når man sitter på bussen uten å bli stemplet som psykopat»

Spaltist Stein-Gunnar Bondevik har sett nærmere på DNs spalte «På nattbordet».


Gry Blekastad Almås ville vite hva som kunne skje når jagerflyene kontaktet det passasjerflyet som fortsatt var i lufta. Jo, mente Bull Hansen, om de nektet å adlyde ordre, ville man måtte avskjære det. Hva mener du med avskjære, ville programlederen vite. Ja, altså, skyte det ned, svarte generalen. Senere har jeg lært at sjøforsvaret aldri går på grunn, man bare foretar en grunnberøring.

Her i kraftbransjen, hvor jeg arbeider nå, er det populært å snakke om sluttbrukeren. Det er kanskje fordi det er for smertefullt å kalle det for kunden? I en bransje som er sterkt regulert, og i stor grad ses på som kritisk infrastruktur, en del av totalforsvaret, er det fort gjort for ingeniørtunge miljø å bli mer opptatt av systemet i seg selv enn de som skal bruke det, og da kan det være behagelig å unngå kundebegrepet. Heldigvis er dette i endring.


Fra sidelinja:

Den forunderlige oljedebatten

Å forholde seg til den norske oljedebatten kan saktens være litt krevende for en helt vanlig person.


Likevel blir vi rene søndagsskolen i eufemisme i forhold til Statnett, for der heter kunden noe så kuriøst som «belastningspunkt». Slå den. Da gjør det ikke så mye om det blir strømbrudd, så lenge det bare går ut over noen få tusen belastningspunkt, og ungene deres.

Det heter forresten ikke strømbrudd heller her i bransjen, det heter utfall. Det er fordi vi vil ha folk til å tro at det ikke ble noe slags brudd – brudd er jo dramatisk – strømmen falt bare litt ut, akkurat som bestefar, kommer straks tilbake igjen. Utfall kan faktisk være litt sjarmerende.


Fra sidelinja:

«Finnmark underpresterer ikke. De har overprestert i 75 år»

Den skal være både hode- og hjerteløs som ikke blir berørt av de historier fra frigjøringen av Finnmark som har strømmet mot oss de siste dagene i forbindelse med 75-årsmarkeringen.


Min egen favoritt blant sminkede ord, særlig etter at jeg har begynt å stige på årene (eller bli gammel, som en spadetaler ville sagt), er ordet «forlagt». Om jeg ikke hadde hatt det ordet for hånd, ville noen ha kunnet anklage meg for stadig å rote bort ting, eller i verste fall rett og slett ha mistet noe.

Men det kan de ikke si når jeg bare har forlagt ett og annet, da har jeg en slags kontroll, det handler bare om å ta seg tid til å reise i hukommelsen for å huske hvor jeg har beveget meg de siste fem minuttene, så har jeg full oversikt og kan passere som den rene ordensmannen.

Jeg vil i det videre ta ordet for at vi rydder litt i de to begrepene «å kalle en spade for en spade» og «å gå rundt grøten». Det er nok det siste spadetalerne egentlig tar til orde for.


Fra sidelinja:

«Skal Isaksen fratas retten til å mene noe om naturmiljøet i Finnmark fordi hun nå bor i Oslo?»

Det er den koloniserte nordlendingen i meg som napper i ryggmuskulaturen. Den delen av meg som hater å bli fortalt fra Oslo hva vi får lov til og hvor vi skal, skriver spaltist Stein-Gunnar Bondevik.


Og det er jo en god ting; å gå rett på sak og ikke være redd for konsekvensene ved å gi uttrykk for sin ærlige og oppriktige mening skulle vi hatt enda mer av, det heier jeg på.

Så synes jeg vi godt kan fortsette med utstrakt eufemisme der det passer seg. Dette er et urgammelt språklig fenomen som er der av en grunn, det skal vi ikke tulle med. Vi skal være glad vi er kvitt ord som krøpling og fattighus, det tjente ingen god sak.


Fra sidelinja:

Utsikt fra et dekkhotell

Jeg vet det høres gammeldags ut, men en mann skal liksom kunne et eller annet. Kvinner også, for den saks skyld, men nå snakker vi om menn.


Så kan vi, særlig her nordpå, gjerne bli oppmerksom på at eufemisme på 1800-tallet ble bevisst brukt av amerikanere på vei opp den sosiale stigen, som et verktøy for å muliggjøre sosial mobilitet.

Jeg sier ikke at nordlendinger ikke skal være nordlendinger, og at vi ikke kan skille oss ut i den språklige floraen, tvert imot, det må vi bare rendyrke. Men vi trenger likevel ikke å reise oss fra et møte på Gardermoen og proklamere at «no ska eg heim i kjerringræva».

Heim holder lenge.