Er det så farlig om TIL må spille ett år i OBOS-ligaen?

meninger

Snøføyken har så vidt lagt seg etter en forferdelig avslutning på sesongen. TIL ble sittende med svarteper, og røk på verst tenkelig vis – som følge av dårligere målforskjell.

Den som trodde at «fotball bare er et spill», kan prøve å se på alle som rusler duknakket rundt i byen de neste ukene. Hele byens selvfølelse har fått seg et skudd for baugen. En by som Tromsø bør være stor nok til å mønstre et eliteserielag. Når vi ikke greier det, er det noe vi gjør som er veldig feil.


Det hevdes at trenerne i klubben er dyktige. Dyktige på hva da?

Det har vært komplett utrolig at TIL ønsket å spille på denne måten, skriver tidligere TIL-spiller Nils «Sunny» Solstad.


Molde – som er en tredel av vår størrelse – feiret nyss seriegull. Veikryss som Mjøndalen og Kristiansund er på øverste nivå. Ingen kan komme drassende med at vi ikke har ressursene. Vi har rett og slett vært for dårlige over tid – på mange nivåer.

«Men er det så nøye?», har jeg hørt enkelte ytre. «Vi er jo tilbake i Eliteserien om én sesong». Jeg hørte samme optimistiske setning da jeg overvar nedrykkskampen til min engelske favorittklubb, Wimbledon, i 2000. Klubben har aldri kommet opp igjen, og befinner seg nå enda en divisjon under.

Kongsvinger var i mange år en av Rosenborgs argeste utfordrere. De fikk tredjeplass både i 1986 og 1987, og sølv i 1992. Den største bragden var likevel et uavgjortresultat på hjemmebane mot Juventus, i andre runde i UEFA-cupen i 1993. Da den gylne epoken for klubben tok slutt i 1999, forventet mange at de skulle returnere kjapt. I stedet ble det enda ett nedrykk og deretter mange år i førstedivisjon, før de i 2010 var oppe på snarvisitt. Siden det har de ikke vært i den gjeveste divisjonen.



Da Leeds rykket ned fra Premier League i 2004, var det mange fans som trøstet seg selv med å si at dette hadde klubben godt av. Nå fikk de «røsket litt opp», så ville de være tilbake i løpet av neste sesong. I stedet rykket de ned én divisjon til. 15 år senere har de fortsatt ikke klart å spille seg tilbake til øverste nivå. Og de er den eneste, store klubben i en by med nesten én million innbyggere.

Poenget mitt er at det er absolutt ingen automatikk i at TIL kommer opp igjen. Selv om opprykk etter ett år var tilfellet sist – i 2014, og også i 2002 – er det svært mange faktorer som gjør dette vanskeligere nå.

Da Bodø/Glimt forlot toppnivået i 2009, var situasjonen svært lik den Tromsø er i nå – med elendig økonomi og en rekke sentrale spillere på utgående kontrakter. De brukte fire år på å kravle seg tilbake. Nå vil noen kanskje hevde at det var verdt det, med tanke på at de søndag feiret sølvmedaljen, men det er viktig å merke seg at det tok svært lang tid for å komme seg dit.


Debatt:

Valakari bør trekke seg

Simo Valakari snakket før sesongstart om å ville vinne titler med TIL og å spille i Champions League. Fasit ble nedrykk. Når avstanden mellom uttalt mål og ambisjoner, kontra de faktiske resultater er så enorm, er det underlig at det nær sagt ikke eksisterer kritikk av TILs trener Simo Valakari.


Min spådom, ut fra dagens situasjon, er at TIL ikke vil kunne feire hundreårsjubileet med et opprykk. Dette, med mindre noen legger alvorlige mengder penger på bordet.

Hvis Valakari fortsatt blir ved roret, spørs det imidlertid om Sparebanken Nord-Norge, Troms Kraft eller Trond Mohn står parat til å punge ut. Skal store penger investeres, bør man ha klokkertro på prosjektet. Spørsmålet er hvor skråsikre de er på at Simo skal snu skuta, etter å ha rykket ned med den dårligste forsvarsorganiseringen i manns minne.

De neste dagene vil selvsagt fortelle oss om finnen fortsatt blir løsningen, eller om de vil hente nye koster. Hvis man tar et tilfeldig eksempel – at tidligere Stabæk- og USA-trener, Bob Bradley, kom inn – ville i alle fall troen på suksess vært adskillig større. Det samme gjelder om man, som et tankeeksperiment, hadde gått for en langt mer nærliggende løsning – Per Høgmo som hovedtrener og Steinar Nilsen som sportssjef. Da hadde kronene sittet adskillig løsere.

Sportssjef Svein Morten Johansen har høstet mye kritikk. Der Bodø/Glimt de siste årene har sikret seg stjernespillere som Ricardo Friedrich, Amor Layouni og Vegard Moberg, har TIL fått inn Slobodan Vuk, Brayan Rojas og Artem Sokol. Hvis tilfellet hadde vært det omvendte, er det godt mulig at det var Glimt som nå lå og kavet.

Midt oppi fortvilelsen er det lett å glemme at et nedrykk betyr at arbeidsplassen til svært mange blir berørt, For deg som supporter er dette selvsagt frustrerende, men likevel ikke noe som går utover deg fysisk – gjør at du går ned i lønn eller må finne deg annen jobb.

Fotball er en av områdene der alle anser seg som eksperter, og kauker sine meninger, høylytt, i alle kanaler. Hvis en annen tromsøbedrift på tilsvarende størrelse – for eksempel Mack – har dårlige resultater, står ingen og skriker at en sjef eller en mellomleder må gå. Enda mindre skjeller ut en truckfører fordi man mener han utfører jobben sin for dårlig.

Som spiller, trener, sportssjef eller fysisk trener i TIL er det derimot haugevis som har synspunkter om hvordan de burde gjort ting annerledes. Særlig når klubben rykker ned.

Håper folk besinner seg litt, og lar prosessen som foregår i klubben gå sin gang. Vi kan selvsagt ytre hvordan vi helst skulle sett TIL fremstå, men bør avstå fra stygge personkarakteristikker.

Dypest sett er det jo mennesker som har jobbet knallhardt for nettopp å unngå at klubben skulle havne der den er.

Og uansett hvilken løsning de til syvende og sist ender opp med – vil TIL fortsette å være laget ditt.