I det øyeblikket jeg leste om Fagereng-tragedien så brast jeg ut i gråt. Tragedien er så hjerteskjærende at jeg klarer knapt å tenke på scenarioet som utspant seg i fjæra en mørk og iskald ettermiddag. Det har ikke gått en dag uten at jeg har sendt flere tanker til den sudanske familien. En ukjent familie for meg og mange andre, men som berører så sterkt. Alle ubesvarte spørsmål som henger i luften.
Jeg og mange andre har ligget våkne og spekulert i hvordan kunne dette skje. Jeg har stilt meg spørsmålet hva jeg som enkeltmenneske kan gjøre. Hvordan kan Tromsø oppleves som et varmt og inkluderende samfunn? Hvor sviktet jeg, de andre og systemet?
Noen dager bestemmer jeg meg for å gå ut i verden med et smil. Jeg tar et aktivt valg om at jeg akkurat den dagen skal prøve å være mer imøtekommende, se folk i øynene, kanskje strekke ut en hånd. Hva som helst. Det har hendt at jeg har fått en hyggelig liten prat på gata i det en fremmed trenger en hjelpende hånd ned Kongsbakken på isholka. Og det takknemlige smilet fra den andre personen gjorde også min dag litt bedre. Eller en sliten og stresset person som løper inn på bussen. Våre blikk møtes i en skjønn forening og det varmer hjertene våre.
Det er ikke mye som skal til for at vi ser hverandre. Vi må kanskje bare bli flinkere til å strekke oss litt ekstra – for det kan utgjøre mye og koste så lite. Til tross for noen fine øyeblikk så kjenner jeg på at jeg ikke gjør nok. Og det er dager hvor jeg selv drar hetta over hodet og ser ned i asfalten. Hastende fra et sted til et annet.
Hvor lett er det å vise at man bryr seg? Hvis en venn, bekjent eller fremmed spør deg hvordan går det? Svarer man da sannheten eller er den spontane responsen: Bra.
Det er ikke så lett å finne svarene på hvor det gikk galt. Hvordan kunne en kvinne komme til det skrittet at hun etter alt å dømme valgte å gå på havet med sine tre barn? Hvilken desperasjon kan ende i en slik handling?
Jeg har lett etter syndebukker. Jeg har tenkt at det må ha sviktet et sted. Kunne ikke Introduksjonsprogrammet i kommunen ha fanget dette opp? Hva med naboene eller noen bekjente/ venner av familien? Andre?
Etter å ha reflektert og latt fortvilelsen og sinnet roe seg så ser jeg at det er så mye mer komplekst. Det er usammenlignbart og jeg kan knapt sette meg inn i hvordan det er å komme som flyktning til Norge. Når jeg som etnisk norsk fant det ensomt å flytte for over ti år siden til Tromsø. Og jeg hadde i tillegg en nær venn og en bekjent som bodde her.
Til tross for det så unnlot jeg å dele det aller innerste. Jeg hadde en bagasje som jeg hadde flyktet fra i mange år. På en meget mørk dag for snart ni år siden så satt jeg på Kaffebønna på Strandtorget. Jeg var full av angst og hadde en hettegenser godt dratt nedover ørene. Det var ingenting ved mitt kroppsspråk som skulle tilsi at jeg ønsket noen kontakt. Jeg satt ved vinduet og stirret ned i bordet foran meg. Jeg var livredd og tenkte at jeg vet ikke om jeg klarer å løpe mer. Samtidig orket jeg ikke å kjenne på smerten.
Fra intet hører jeg en vennlig stemme som sier: «Går det bra med deg?» Jeg tenker at det kan umulig være meg denne varme kvinnestemmen snakker til. Jeg ignorerer det hele. Stemmen fortsetter. Til sist fanger den min interesse. Kvinnen forteller en historie om seg selv.
Historien bærer preg av en person som ikke har hatt det lett. Jeg kjenner jeg glemmer meg selv for et øyeblikk og nå har hun min fulle oppmerksomhet. Det er noe gjenkjennbart. Hun har også stått i en vanskelig situasjon, ulik min egen, men hun gjorde noen grep slik at hun fikk det bedre. Jeg snur forsiktig hodet til siden. En eldre kvinne med et kjærlig blikk ser på meg og smiler. Jeg begynner å gråte. Det bare flommer.
Alle innestengte tårer får endelig utløp. En trygg hånd tar min hånd og jeg er litt mindre redd. En hemmelighet jeg hadde båret på lenge fikk endelig uttrykk. Denne fremmede kvinnen utgjorde en stor forskjell for meg. Jeg bruker å kalle henne min engel. Neste dag søkte jeg hjelp og jeg har nå i mange år jobbet meg igjennom traumene. I dag er jeg et menneske som er mye mer på plass i meg selv. Jeg lever fortsatt med min historie. Men den eier meg ikke lenger eller definerer meg.
Poenget med å dele dette er ikke medlidenhet. Dette handler ikke om meg. Jeg ønsker å vise hvor mye det kan bety for et annet menneske at du bryr deg. At du spør. At du ser og lytter. Vi er alle mennesker og vi har alle ulike historier. Livet er ikke for amatører.
Hvordan kan vi bli et varmere samfunn?
Hver enkelt kan bidra på sin egen måte. Vi må gå ut av vår egen lille boks eller komfortsone og møte andre med åpenhet og nysgjerrighet. Vi må slutte å ha nok med oss selv. Tromsø og resten av landet for den saks skyld trenger flere arenaer hvor ulike kulturer kan møtes. Jeg elsker kulturlivet i Tromsø. Men jeg savner enda flere mennesker fra de ulike kulturene. Jeg vet det gjøres mye godt arbeid av mange og vi er på god vei.
Jeg har ikke svarene, men jeg ønsker enda mer inkludering. Hvordan kan for eksempel innvandrerkvinner med barn føle at de har et sted de kan gå og møte andre kvinner? Og gjerne etnisk norske kvinner. Jeg vil gjerne bidra. Men jeg vet ennå ikke på hvilken måte. Jeg setter inderlig pris på at det finnes enkeltpersoner i Tromsø som er initiativtakere til en minnemarkering for den sudanske kvinnen og barna hennes.
Jeg håper at når nyhetens interesse har lagt seg så er ikke livene deres forgjeves. Vi må ikke glemme. Det finnes flere der ute som trenger noen. Det finnes flere der ute som er ensomme. Etnisk norsk eller ikke. La oss gjøre alt for at dette ikke skjer igjen.
Medmenneskelighet, inkludering og kjærlighet er veien å gå. Ikke hat og fremmedgjøring. Jeg skal minne meg selv på hver dag at jeg kan utgjøre en liten forskjell for noen der ute. Folk trenger folk. Uavhengig av kjønn, seksuell orientering, etnisk bakgrunn eller religion. Vi er bare mennesker som prøver å gjøre vårt beste her på jorda. Sånn er det bare.