Tragedien på Fagereng i Tromsø har berørt folk over hele landet. I Tromsø og omegn har det selvsagt rammet ekstra hardt. Fra de første nyhetsmeldingene, de tunge oppdateringene fra helsevesen og politi etter hvert som moren og barn ble erklært døde, til minnemarkeringer og begravelse.

Det er foreløpig ingen som vet hva som eksakt har skjedd i de tragiske minuttene på Fagereng. Politiet jobber for tiden på spreng med etterforskningen, og kanskje får vi til slutt vite hva som hendte. Kanskje ikke. Det vi uansett vet er at en familie bosatt i Tromsø er helt ødelagt.

Tilbake sitter en far, og en ettåring som fortsatt svever mellom liv og død. Saken etterforskes som en drapssak. Det hele er fullstendig ubegripelig, på så mange måter.

Kriminalsaker der menneskeliv går tapt er tragiske i seg selv, men når små barn dør, blir det hele enda verre og enda mer uforståelig. Barn har krav på trygghet, støtte og beskyttelse fra oss voksne og samfunnet.

Derfor blir denne saken så ekstra brutal og vanskelig å ta innover seg. Derfor ryster den oss enda hardere. For det sudanske miljøet i Tromsø har det selvsagt vært ubegripelig tungt og sjokkerende.

Midt i den dype tragedien er det likevel verdt å ta med seg hvor forbilledlig det hele har blitt håndtert av både det sivile og det offentlige. De som først oppdaget at noe var galt og som sa fra. Politiet, som kom kjapt og bistod redningsarbeid og livreddende helsehjelp, sammen med ambulansepersonell og helsearbeidere på UNN, og dernest Rikshospitalet.

Private initiativ til pengeinnsamling for den rammede familien. Bønn og omtanke. Ei flott punktmarkering på Stortorget sist søndag, der folk møtte opp i stort antall. Fakler og lys ved åstedet på Fagereng. Også i kommentarfeltene i sosiale medier har tonen vært neddempet, trøstende, samlende og fine.

Det er foreløpig mye som er ubesvart i denne fryktelige saken. Barn stiller spørsmål det er vanskelig å svare på. Det spekuleres naturligvis. Vi må likevel prøve å besinne oss, og heller vente på mulige forklaringer fra dem som nå etterforsker det.

Tromsø er en stor by i nordnorsk sammenheng. Når noe så fælt som dette skjer, ser man likevel hvor små forhold det egentlig er, hvor samlet vi er, hvor mye vi – tross alt – bryr oss om hverandre, at dette er en by som slår kringvern rundt sine egne når det kniper til.

Det er veldig fint, og noe vi må fortsette med.