Fra sidelinja:

Nå skal det nordes, dere!

Det er så man synes synd på søstre og brødre i sør som har vært satsingsområde mye lenger enn oss.

Tromsøya sett fra luften.  Foto: Ronald Johansen

meninger

2020 tegner til å bli et storveis år for nordområdene. Regjeringen har satt ned en UD-ledet interdepartemental gruppe som skal lage en ny nordområdemelding. Den første siden 2011. Samtidig, et annet sted i samme by, har Arbeiderpartiet satt ned en geografisk nøye utregnet gruppe av nordlendinger og partifolk som skal gjøre noenlunde det samme som den interdepartementale gruppen. I tillegg kan vi nok regne med å bli gjenstand for ytterligere studier av komiteer nedsatt av andre parti. Nå skal det nordes.

Utfordringen for oss som bor her i nordområdene, særlig vi som har bodd oss gjennom diverse nordområdemeldinger (noen av oss satt til og med ringside da Jonas Gahr Støre slo knockout på nordnorsk småtenking i auditoriet på universitetet i 2005), vi som har vært regjeringens viktigste strategiske satsingsområde i snart 20 år, vi som har sett nordområdeutvalg og lokale forankringsprosesser og lytteseminar komme, se på mobilen og dra igjen - utfordringen for oss blir å holde hodet kaldt.


Etter valgnederlaget lovet Støre ny politikk for nord – nå har Martin Henriksen fått oppdraget

Troms Aps Martin Henriksen skal lede Aps nye prestisjetunge nordområdeutvalg – på oppdrag fra Jonas Gahr Støre.


For visst kan man bli både forbanna og apatisk over å få «generasjonsprosjekt» til svar når man ber om en veistubb, man kan bli matt fra knærne og opp når en og samme politiker snakker seg nordområdevarm på fest og selger halve Forsvarets infrastruktur i nord dagen etter, og like godt plasserer to av tre våpengrener på de forunderligste steder sørpå. Hva i all verden skal egentlig Sjøforsvaret i Bergen å gjøre? Det lukter distriktspolitikk lang vei.

Stein-Gunnar Bondevik  Foto: Ronald Johansen / iTromsø

Og joda, man kan utvikle personlighetsforstyrrelser når en er helt sikker på at det var oss de snakket om som regjeringens forjettede land, samtidig som det er kul umulig å få noen oljearbeidsplasser på land, peise umulig å få lagt noen skinner i som mye som et eneste dalføre, håpløst å få lov å føde i nærheten av hjemstedet, og jevngodt med den sikre død å bli syk i halvdårlig flyvær – da er det fattig trøst å være sentrale myndigheters satsingsområde, det er så man synes synd på søstre og brødre i sør som har vært satsingsområde mye lenger enn oss.

Men det er likevel en tabbe, av flere årsaker, å ake seg opp over dette. For det første viser man da at man lite har forstått av politiske prosesser, utenriksministeren verken kunne eller ville – eller skulle – komme nordover og løse alt fra veistøv på Setermoen til trasevalg i Ramfjorden. Det fins andre kanaler for slikt, og dessuten skal vi hute oss å lage slike planer selv.

For det andre er det jo på ingen måte slik at vi verken trenger eller blir noe bedre her nord av å få vår egen motorvei inn i statskassa. Vi trenger bare muligheten til å stille likt på startstreken. Og for det tredje er det uendelig kjedelig, og på ingen måte kledelig, å sitte i en krok og være sur og forsmådd, lurt og forført.

Derfor må vi bare løfte blikket og se fram mot det store nordområdeåret. Det kan, tross alt, ligge noen muligheter i å bli utredet. Men jeg tror den kan være fornuftig å bare glemme hele den kvasiintellektuelle nordområdoverbygninga og se på det hele som en normal politisk prosess hvor det handler om å spille inn fornuftige satsinger, ideer og konsepter som kan ta det nye nord noen små skritt videre i utviklingen.


Tromsø blir første storby med offisielt bærekraftstempel

Tromsø blir den første større byen i Norge som kan smykke seg med en offisiell bærekraftssertifisering.


Det kommer ingen revolusjon ut av dette, det blir ingen store endringer, livet i nord kommer til å være høyst gjenkjennbart også etter regjeringens nye melding høsten 2020. Men det kan komme til å skje et eller annet, her eller der, som ikke hadde skjedd om dette arbeidet ikke ble gjort, og som vi kan få glede av, på både kort og lang sikt. Ikke spør meg hva det kan være, spør deg selv eller naboen. Om vi snur ryggen til hele greia oppnår vi ikke litt engang, og det er jo dumt, når det kan være bittelitt å vinne.

Men la oss likevel ikke gå i fella og storme til auditoriet på nytt, som lydige hunder. Vi er nylig blitt nedgradert fra regjeringens viktigste «satsingsområde» til «ansvarsområde», hva nå i huleste regjeringens viktigste ansvarsområde skulle bety.

Så la dem kjempe for sitt publikum. Kom gjerne, men litt for sent, lytt gjerne, men del på to og tvil på resten. Og så må vi ikke tro at når det opprettes regionalt nordområdeforum, uten beslutningsmyndighet og underlagt den interdepartementale arbeidsgruppen, så blir vi hørt og sett og hensyntatt og alt i orden.

Å kjempe for nordnorske interesser vil alltid være en krevende øvelse, det er bare langsiktig, kløktig arbeid som gir gevinst. En ny nordområdemelding er således bare en hump på veien, den må ikke stoppe oss, men må heller ikke ignoreres.

Vårt store, altoverskyggende problem – befolkningsutviklingen – fins det nok ingen meldinger som alene kan løse. Å snu en elv som renner nedover er de mange, små steiners prosjekt. Dette er den virkelige jobben – og da er det er tid for kalde, kloke nordhoder.

God jul og godt nordområdeår.