Fra sidelinja:

Er det frykten for fremtiden som snakker?

Det har rast en lang debatt nå om hvordan vi skal holde oss med nok elektrisk kraft. Har vi egentlig for lite av det vannet som renner ned av fjellene våre, eller skal vi også bidra til den europeiske drømmen om et Europa uten miljøgasser?

OM KJERNEKRAFT: Herman Kristoffersen skriver om hva vi skal gjøre for å få kraft i fremtiden.   Foto: Scanpix/Knut Jenssen

meninger

Nå er det vindmøller som deler folket, men ennå fins de gamle tradisjonalistene som bare skal reparere de gamle vannkraftanleggene og hente ut mellom tre og femten Terrawatt avhengig av hvem som skriver innleggene i dagspressen og hvor lite lønnsomhet de kan skilte med.

Noen sære typer snakker fortsatt om å koke skogen vår. Lage såkalt biobrensel slik at Senterpartiet blir fornøyd. Er det noe gammelmodig over dette? Er det frykten for fremtiden som snakker her?

Norge har nå en mulighet som ingen andre til å bidra til det europeiske fellesskapet med elektrisk kraft. Skal vi kunne bidra til å holde den elektriske bilparken gående, samt alle de elektriske duppedittene vi holder oss med, må noe skje. Da må det skaffes mer elektrisk kraft til alle.


Kommentar:

Dunklere utsikter i glasskula

Jeg var ikke alene om å se lyst på verden i 2010. Forventningene til 20-årene er betraktelig lavere. Det er det svært mange grunner til.


Klkraften må vekk og oljen synger snart sin siste sang. Elektrisk kraft kan også bli utrolig lønnsomt etter oljen, siden Europa enda sliter med å finne løsningen på klimakrisen. Det nylige klimamøtet i Madrid var da også en fiasko som setter spor etter seg.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, som har reist rundt med gasskraften sin, og har vært en ivrig selger av dette fossile produktet har den siste tiden i økende grad møtt stengte dører ute i verden. En kan ikke snakke seg bort fra at naturgass er en fossil energikilde siden den kommer av langtidslagrede hydrokarboner fra millioner av år tilbake.

Er dette også noe tiden holder på å vende ryggen til? Vi snakker og vi skriver her hjemme, men hvilke andre tanker fins ute i verden? I dag har vi omtrent 250 kjernekraftverk i drift ute på planeten. Noen av dem i Frankrike. Der er nesten 80 prosent av elektrisiteten skapt slik. Nå stenger de også ned de eldste av dem og bygger nye anlegg av siste generasjon. Elektrisk kraft i Frankrike er også billigere enn i resten av EU.

Mange av oss har sittet klistret til fjernsynsskjermene og blitt skremt av katastrofen i Tsjernobyl i Ukraina. Der så vi at et av de eldste verkene smeltet ned etter en gigatabbe av dem som jobbet der. Dette var et førstegenerasjons verk i likhet med det som ligger på Kolahalvøya rett øst for oss her nord.

De er primitive anlegg som ligger mange titalls år bak i teknologiutvikling. Disse, samt det oversvømte verket i Japan, har fått mange miljøforkjempere til å ta avstand fra alt som har med denne produksjonen av elektrisk energi å gjøre. Svenskene og tyskerne skulle også stenge ned alt som hadde med kjernebrensel å gjøre, uten å lykkes helt med det.


Grunneiere fikk ikke medhold i gigasøksmål mot vindmøllepark. Nå anker de

– Vi føler oss urettferdig behandlet, sier Hans-Harald Fallet Habberstad, talsperson for saksøkerne.


Finland derimot, bygger nå et nytt kjernekraftverk for å dekke hele 30 prosent av behovet sitt. Det gjør de siden de mangler de vannfallene vi har her i landet. Hva skulle de ellers gjøre? Teppebombe hele landet med vindmøller?

I dag kommer faktisk under 10 prosent av den elektriske energien i Europa fra vind, sol og annet som ikke gir store utslipp av klimagass. Har noen sett hvordan det ser ut i Tyskland eller i Danmark? Landene er fylt helt opp med vindturbiner som driver massemord på fuglebestander.


Mer ustabil strømpris i vente, ifølge kraftorganisasjon

Strømprisen kan gjøre flere kortvarige hopp fremover når sol- og vindkraft erstatter mer av de stabile kraftkildene kull- og kjernekraft, spår Energi Norge.


De nye anleggene for kjernekraft er nå i fjerde generasjon med solide systemer for sikker drift. I fremtiden er de lagt til rette for å bruke et mindre aktivt kjernemateriale som thorium når det blir lønnsomt. En kan heller ikke lenger lage atomvåpen av avfallet fra disse. Vet ikke om det trenger å sies, men kjernekraft er også helt utslippsfri for CO² til atmosfæren.

Amerikanske miljøvernere sverger nå til dette. Avantgarden av miljøvernere i USA sverger til kjernekraft som et ledd i å gjøre kloden utslippsfri.

Når en nå snakker om denne måten å skape elektrisitet på, kommer alltid spørsmålet om lagring av avfallet opp. Faktum er at det nesten ikke fins avfall fra slike fjerdegenerasjons verk. I dag sies det også at det samlede avfallet fra kjernekraftindustrien ikke ville dekket en fotballbane engang. Finnene mener de også har løst denne utfordringen.

Så hva er det vi nøler etter? Vi trenger kanskje nå en ny debatt om hvordan kloden skal se ut i fremtiden. Et kjernekraftverk bygget etter nåtidens spesifikasjoner vil stoppe alt snakk om vindmøller. Det lager nemlig mer strøm enn alle vindmøller og solpaneler til sammen.

Kanskje var debatten om kjernekraft og konklusjonen riktig for noen tiår siden, men det er slett ikke sikkert at det holder i dag.

Det viktigste punktet en holder mot kjernekraftanlegg er at vi mennesker ikke har det vettet som skal til for å håndtere noe så kraftig. Vi ser og vi forstår teknologien på et vis, men bør ikke ta den bruk fordi grådigheten vår kommer i veien.

Dette er kanskje det beste argumentet mot en utslippsfri verden når sant skal sies, men vil vi heller bo på en planet vi etter hvert ikke kjenner oss igjen på av det som i fremtiden fremstår som litt paniske klimahensyn? Eller skal vi ta i bruk det vi har arvet fra solen, kjernebrensel?

Om vi ikke har tro på oss selv og våre evner til å gjøre de riktige tingene, hva skal vi da tro på i det nye året 2020?