Kommentaren

La oss bruke sorgen til noe positivt

Det er synd at det tragiske dødsfallet til Ari Behn var det som skulle til for å skyve tematikken rundt selvmord skikkelig inn i den kollektive bevisstheten, den offentlige samtalen og rikspolitikken. Nå handler det om å gripe muligheten og bruke den til noe positivt og konkret.
meninger

Det er alltid vondt å høre om folk som dør i ung alder. Når det skjer med en familiefar, og han selv velger å dø, og det attpåtil skjer i jula, ei høytid der alt som bryter med idyll og vellykkethet kjennes enda vondere enn ellers, er det umulig ikke å bli preget av det og å kjenne på en empati.

At folk bryr seg blir aldri feil. Alle blomstene og de tente lysene på slottsplassen er bare fint. Samme all medfølelsen og avstandssorgen mange har vist i sosiale medier. Venner og bekjente har skrevet minneord. På årets siste dag, når vi alle har lett for å henfalle mot det pompøse og emosjonelle, som virkelig bare er fint, det også, var det mange som hadde skrevet inn Ari Behn, selvmord og psykisk helse i ordene de lot falle i sosiale medier. Det var fint å se, gitt det mørke bakteppet.

I tillegg ble nyttårstalene til både statsminister Erna Solberg og Kong Harald skrevet om. Kongen og dronningen hadde mistet en svigersønn og faren til tre av sine barnebarn. Erna leder landet og måtte vise både omsorg og empati. Jeg synes begge deler er både bra og fornuftig. Særlig åpenheten til kongefamilien, og Ari Behns egen familie, har vært forbilledlig.

Talen i bisettelsen fredag, fra hans 16-årige datter Maud Angelica, understreker dette ytterligere, og den kommer til å bli sitert og brukt i mange sammenhenger i årene som kommer. Med rette. Det er flott når ord kan knytte oss sammen og gjøre oss snillere. At det kommer fra en klok og modig tenåring, midt i en dyp og personlig sorg, gjør bare det hele enda mer oppløftende og imponerende.

Jeg synes også mediene har håndtert dette med mer åpenhet og varme enn vanlig. Fagfolk har blitt invitert inn for å forsøke å forklare. Telefonnumre til hjelpetjenester er delt og publisert. Jeg synes alt dette er fint, og det er således ikke utenkelig at Ari Behns mange pårørende opplever det som noe mildt trøstende oppi all sorgen.

Tilløpene til skampåkastelse av Ari Behns valg velger jeg å være raus og legge til kvoten for manglende innsikt og dårlig, emosjonell impulskontroll. Jeg har til gode å høre om godt timede tidspunkt for verken selvmord eller andre dødsfall. Noen planlegger det nøye, over tid. Andre gjør det i affekt.

Noen opplever en smerte så uutholdelig at de velger å avslutte den i et bevisst veloverveid valg, fordi de rett og slett vil slippe å leve. Tankene om sitt eget liv er ofte så lave at de pårørendes sorg ikke veier tungt nok. Det er veien ut av livet som, av individuelt forskjellige årsaker, er den dominerende drivkraften.

Jeg har heller ikke noe til overs for flere av forsøkene jeg har lest på å legge en slags kollektiv skyld på folk og mediene. At Ari Behn ble så dårlig behandlet i offentligheten at det var dette som fikk det til å rakne. Deler av den offentligheten han ble en del av, var riktignok ikke selvvalgt, noe det å gifte seg inn i kongefamilien automatisk innebærer. Det kan virkelig ikke være lett. For noen. Men på dette tidspunktet var Ari Behn for lengst tungt etablert i det øverste kjendissjiktet.

Han var heller ikke den som mest aktivt søkte seg unna rampelyset, snarere ga han ofte inntrykk av å være den som selv styrte lyskasteren. Folk som braser inn i offentligheten på det viset, som kaller seg den nye vinen og snakker pompøst og kokett bohemsk og fremfører personlige kjærlighetsdikt for åpen scene, som skriver og gir ut bøker og selger egen billedkunst, vet også hva de driver med.

Han var i tillegg programleder, spaltist og et yndet intervjuobjekt. Det var en svært oppegående og ressurssterk mann som visste hva han drev med. At ikke alle digget dette er noe som følger automatisk for de aller fleste som gir seg kunsten i vold. Det var selvsagt også Ari Behn klar over. Så vi må ikke undervurdere ham.

Selvmord må ikke snakkes om med underliggende eller subtile antydninger om skam. Folk burde i det hele tatt skamme seg mindre, og her er det fint om vi kan holde klimasaken unna for en stakket stund. Men når det kommer til psykisk helse, som er uløselig knyttet til selvmord, er dessverre nettopp skam en del av problemet. Dette gis også som delforklaring til hvorfor særlig menn velger å ta sine liv. Fordi de er dårligere på å snakke om og deale med egne problemer.

Selvmord tar livet av flere unge menn i Norge enn kreft og hjerte- karsykdommer. Er du mellom 15 og 25 år, er du selv – statistisk sett – din verste fiende. Det er fryktelig å tenke på.

Det er litt rart, og det kjennes alltid veldig hardt, å snakke om tall når det gjelder menneskeskjebner. Men vi kommer ikke utenom tall her. Det vanligste grepet å ta i den bedrøvelige selvmordsstatistikken er å sammenligne med trafikkdøden. Jeg har selv vist til dette i utallige kommentarer.

Trafikkdøden har vi redusert kraftig. Det verste året for trafikkdød i Norge var i 1970, da 560 mennesker døde på norske veier. De siste tre årene har tallet vært så vidt over 100. Holdningskampanjer, sikkerhetstiltak og tryggere kjøretøy har heldigvis hjulpet.

Derfor kan vi heller ikke frita myndighetene i landet fra å ta reelle grep, også når det kommer til selvmord. Først og fremst må lavterskeltilbudet forbedres kraftig. Det at folk som faktisk går til det vanskelige skrittet å søke proff hjelp må vente i månedsvis for å få det, er fortærende å vite, i et rikt land som dette.

Alt snakket om «den gylne regel», at det skal satses prosentvis mer på psykisk enn somatisk helse må fullføres i praksis. Denne skjevheten må rettes opp i, og ikke bare kastes ut som hult valgflesk. Det gjelder absolutt alle politiske partier. Dette er ikke tiden for partipolitisk kjekling. Det dør folk der ute. Det må også bevilges penger til forskning for å søke å finne ut alt vi foreløpig ikke skjønner her. Vi bader i penger. Det er bare å nedprioritere noe annet. Være mer opptatt av å hjelpe folk enn å krangle om bompenger og fylkessammenslåinger eller hva det måtte være.

Selvmordstallene går nemlig svakt feil andre vei nå. Årlig dør mellom 500 og 600 av selvmord, mens helsetjenesten hvert år behandler så mange som mellom 4000 til 6000 selvmordsforsøk. Og det er lite som forandrer seg, uavhengig av regjeringsskifter og andre samfunnsendringer. Jeg er født i 1971, og vi begynner å nærme oss 25 000 døde av selvmord i landet siden jeg ble født. En kvart million forsøk. Flere millioner pårørende. Tallene er til å bli svimle og numne av.

I 2019 valgte 674 å ta sine liv. Ari Behn var én av dem. De 673 andre hadde også hver sin unike historie. Hver sine pårørende. Hver sin bakgrunn. Sitt miljø. Sine sett av følelser. Sine motiver. Sine problemer. Sine sorger. Sine depresjoner. Sine indre kamper. Og en rekke av dem levde også helt normale og tilsynelatende fine liv, med masse omsorg, kjærlighet og fine folk rundt seg som brydde seg. Noen av dem var garantert veldig åpne også. Både de avdøde og deres pårørende.

Åpenhet er bra. Åpenhet berger også liv, det er jeg helt sikker på. At folk bryr seg er også topp på alle måter. De fleste av oss har garantert også noe å gå på når det kommer til både å bry seg og å vise en større interesse for andres liv og levnet, enn si løfte blikket, justere ned antall selfier og kanskje erstatte noen av dem med en oppriktig interesse for andre. Vi kan alle bidra.