Ari Behns dødsfall har preget nyhetsbildet i Norge siden det ble kjent første juledag. Måten dette har blitt håndtert i media er det all grunn til å være stolt av, både fra pressens indre gemakker, men også fordi det sier noe om hvordan kollektivet Norge oppfører seg når vi mest trenger det.

Etter å ha jobbet i media de siste femten årene har jeg blitt godt vant med kritikk av bransjen. Jeg er sågar enig i mye av den også. Mediene selv er likevel, la dét være klinkende klart, ikke kjent for å ha en ryggmargsrefleks der paddeflat selvkritikk er første innskytelse når kritikken rammer.

I et intervju NRK.no har gjort med selvmordsforsker Fredrik Walby, sveiper han likevel pisken hardt over norske medier og hvordan dødsfallet til Ari Behn har blitt dekket av dem. Intervjuet ble straks videreformidlet av NTB, og også gjengitt i herværende avis.

Walby mener dekningen har vært for unyansert. «Det er det ensidige, hyllende bildet hvor man bare fokuserer på personens sterke sider. Dette blir et vakuum og man lurer på hva som egentlig skjedde», sier Walby dømmende. Han mener videre at «pressen for ensidig har hyllet og romantisert det som skjedde». At han tituleres som selvmordsforsker gir kritikken stor slagkraft, og et større alvor.

Uten å vise til ett eneste eksempel snakker her Walby ned hele Presse-Norge, og feller en dom over pressen som sådan, som verken føles spesielt treffende eller musikalsk i forhold til virkeligheten. At Ari Behn var en mann som slet med både depresjoner og selvmordstanker har jo kommet mer enn tydelig fram fra både venner og familie, via mediene. Hva som skjedde synes derfor åpenbart.

Landsforeningen for etterlatte etter selvmord (LEVE) er i samme sak også kritisk til pressen, og generalsekretær Terese Grøm sier følgende: «Det er lystenning og vakre ord, og det er fint på mange måter, men det tar samtidig bort fokuset fra at selvmord er en krise man trenger hjelp til å komme ut av». Hun uttrykker også en frykt for en potensiell smitteeffekt på grunn av den evinnelige hyllesten i mediene.

Jeg skal ikke hevde at mediene har vært hundre prosent perfekt i dekningen av Ari Behns dødsfall, det er sikkert flere forhold å ta tak i. Likevel synes jeg man jevnt over kan si at mediene har opptrådt med både anstendighet, finfølelse og respekt for både avdøde og pårørende.

Ari Behn var en omstridt person da han levde. At folk som før har kritisert ham besinner seg når han dør, vel vitende om at han etterlot seg tre barn, kjæreste, øvrig familie og venner, synes jeg er hundre prosent positivt. Det vitner om at de rette refleksene og empatien sparker inn når alvoret melder seg og sorgen og savnet rammer andre.

Norsk presse har også tatt problematikken rundt omtale av selvmord på det dypeste alvor. I 2006 ble Vær varsom-plakaten endret, og mediene er i dag blitt bedre på å skrive om, og problematisere, selvmord som det faktiske samfunnsproblemet det er.

Reidun Kjelling Nybø, assisterende generalsekretær i Norsk Redaktørforening, som selv har vært en aktiv pådriver for å øke bevisstheten til hvordan mediene behandler selvmord, har nylig laget en veileder om selvmordsomtale for Norsk Redaktørforening, under tittelen Slik omtaler du selvmord. Dette er et tema det kontinuerlig jobbes med. Det skrives da også mye mer om det enn før. Det lages radioprogram, TV-program og reportasjer om det.

Da faren min døde for snart tretti år siden, ble det en sak i begge lokalavisene, Nordlandsposten og Nordlands Framtid, samt i lokalradioen. Han var en høyt profilert person i Salten i Nordland, og at han hadde «gått bort», som det så fint het, var en selvsagt nyhet. At han hadde tatt sitt eget liv var derimot ikke nevnt noe sted, og dette til tross for at vi i familien hadde valgt å være helt åpne om det.

Da moren min sendte inn minneord til begge avisene, et langt kjærlighetsdikt hun hadde skrevet til ham mens han var i live, som han altså hadde lest selv, ble til og med ordet «selvmord», fra en vesentlig passasje i diktet, sensurert bort av redaksjonen i Nordlandsposten. De ville skåne familien og la være å forulempe leserne sine med den slags. Sikkert gjort i de beste intensjoner, men dog. Det opplevdes uansett som et grovt overtramp den gang, og som en uryddig og feig måte å skjule virkeligheten på.

I dag ville et slikt grep fra ei seriøs avis vært helt utenkelig. Fordi mediene, og samfunnet for øvrig, har blitt mindre taburedde, mer åpne og bedre på å takle en offentlig samtale om selvmord. Verden går, tross alt, fremover på noen felt. Alt var ikke bedre før. Ikke mediene heller.

Det forskere mener å vite er at selvmord i seg selv ikke skal ties, eller på noe vis tabubelegges, men at man skal forsøke å unngå omtale av metode. Det siste kan ha en negativ effekt, da man er redd for såkalt selvmordssmitte.

Dokumentasjonen på dette er vanskelig å bekrefte, men man mener å ha sett det i kulturen helt tilbake til slutten av 1700-tallet, etter Goethes roman «Den unge Werthers lidelser», der flere valgte å kopiere hovedpersonens selvmord (den såkalte werther-effekten), og senere med kjente ungdomsikoner som Marilyn Monroe og Kurt Cobain, der metode ble kopiert av flere enn normalt i umiddelbar ettertid av deres tragiske endelikt.

I forbindelse med dekningen av Ari Behns dødsfall synes jeg derimot pressen har opptrådt både varsomt og klokt, gitt dette bakteppet.

Dekningen fra begravelsen var også verdig og fin. Jeg er personlig ingen tilhenger av kringkastede begravelser, og jeg synes på generell basis at folk i sorg skal slippe å bli filmet og tatt bilder av. Når hele kongefamilien er direkte involvert, når statsministeren og flere andre statsråder deltar, og når bisettelsen er offentlig, er det uansett ikke rart at pressen er til stede. De gjør bare jobben sin.

Da kisten ble båret ut, var det verken hysteri eller grafsende adferd som preget pressens utsendte. I stedet var det en øredøvende stillhet, midt i Oslo sentrum, kun avbrutt av fuglesang. Det var et fint, lavmælt og rørende øyeblikk.

Den gripende og sterke talen fra datteren Maud Angelica har brent seg fast i den kollektive bevisstheten. Temaet selvmord har blitt behørig løftet opp og frem i den offentlige samtalen. Telefonnumre til diverse hjelpetjenester har blitt distribuert flittig.

Jeg har, av flere årsaker, fulgt dekningen av denne saken svært tett. At selvmord her er romantisert i mediene mener jeg er fullstendig feil. Tvert imot. Det er i stedet gjentagende oppfordringer om å søke hjelp, om å holde ut, om å vite at det vil bedre seg, at folk er glade i deg, at folk bryr seg. Her har både Norge og landets medier opptrådt verdig og respektfullt. Og jeg er stolt av begge deler.