– I år skal jeg slutte å røyke.

– Men det sa du da i fjor også.

– Ja, men i fjor mente jeg det ikke.

Slik forløp samtalen en av mine kolleger hadde med en venn nylig. Kompisen var ikke ironisk, og dro ikke engang på smilebåndet, humorelementet til tross. Noe sier meg at samtalen sikkert kommer til å forløpe likedan hvert år, resten av livet.

Hvordan vi klarer å gjennomføre dette selvbedraget år etter år, er nesten forunderlig. Det er som treåringen som gjemmer seg samme sted hver gang han leker sisten, og fortsatt tror at ingen vil finne ham.

Om vi er dårlige til å legge om treningsvanene, er vi enda dårligere til å kvitte oss med en last som røyking. Selv har jeg heldigvis bare slitt med førstnevnte.

Det er ikke sant at man får senket skuldrene i høytiden – de ekstra kiloene i midtregionen får det bare til å se sånn ut på bilder. La oss si det slik: «hadde jeg vært bokser, ville jeg vært nødt til å delta i en ny vektklasse», og det bare siden juleferien startet. Boksing er selvsagt heller ikke særlig realistisk for mitt vedkommende – sånn som treningsiveren er, vil snart selv dart være for slitsomt.

Hvert år etter Birken pleier jeg å poste en ironisk melding på Facebook om hvor irritert jeg er over at tiden jeg klokket inn på ikke blir tatt med på topp 10-listen i 40-45-årsklassen, ettersom jeg er for gammel.

Hvis noen kjenner meg så dårlig at de tror jeg så mye som har deltatt, blir de sporenstreks slettet fra vennelista. At jeg plutselig skulle bli treningsnarkoman, er like lite sannsynlig som at jeg skulle få Nobelprisen i bilmekanikk.

Jeg kan alltids synes det er morsomt med en time fotball i uka, men å tro at treningsnivået i 2020 skulle stige til noe som kvalifiserte til ironman-deltakelse, er absurd. Ikke bare ville det være istid i Helvete – Norge hadde jaggu vunnet VM i cricket før noe sånt hadde inntruffet.

Å bli en av disse anorektiske tullingene med sykkelhjelm – på en karbonsykkel som er dyrere enn en Tesla – er så visst ikke noe mål. Å bli så sunn at folk tror man har fått kreft, vil aldri bli noe mål. Å spise brokkoli og havregrøt til middag hver dag, og bare drikke øl med redusert kaloriinnhold, er heller ikke tegn på noe lykkelig liv, i min bok. Det er derfor de aller fleste av oss ikke orker det. Fordi vi også vil leve, ikke bare overleve.

En venn fleipet for en tid tilbake med at man «ikke burde spise, men røyke fem om dagen», og argumenterte med at nordmenn levde for lenge, og derfor sugde penger ut av statskassa lenge etter at vi hadde sluttet å gjøre nytte for oss. Som gode sosialdemokrater burde vi derfor ta ansvaret med å korte ned levetida, lød punchlinen hans.

Ironisk nok fikk vedkommende hjerteinfarkt kort tid etterpå – ett som heldigvis endte godt. Som du kanskje gjettet, er han den eneste jeg kjenner som virkelig har forandret sin livsførsel de siste par årene – ved å kutte røyken og nå trene nesten daglig. Nå røyker jeg ikke, men jeg tror jeg ville trengt en lignende «påminnelse» for å få til å trene så mye. Men bare da.

Det er nemlig ikke bare å melde seg inn på Elixia, og tro at resten går av seg selv. At man er «støttemedlem» resten av året, er blitt så gjentakende at vitsen ikke er morsomt lenger. Det må definitivt sterkere lut til – når viljestyrken er like lemfeldig som Donald Trumps sjekking av fakta. Det er her vi håper at teknologien kan komme til nytte.

Til jul i 2018 skaffet vårt hushold seg, som de fleste andre i Norge, Google Home. For de uinnvidde, er det en boks som styres av det du sier til den. Den løser oppgaver som å finne kakeoppskrifter, spille sanger fra Spotify og slå opp geografiske fakta, hvis man skulle havne i en Trivial Pursuit-feide.

Jeg ville teste hva dingsbomsen kunne utrette, og prøvde meg med: «OK, Google. Nå må du trene». Responsen lød: «Ikke glem å strekke ut». La oss si det sånn: vi har et stykke igjen før vitenskapen har gjort problemet med å komme i form til noe vi nostalgisk tenker tilbake på.

Løsningen har vi rett nok flere ganger hevdet å ha funnet. I 2000 hørte jeg en entusiastisk fyr legge ut om dette beltet han hadde kjøpt, som automatisk holdt magemusklene i trim. Ifølge reklamen var du dermed sikret «sixpack» uten å måtte jobbe for det.

Den eneste sixpack’en han har i dag, er den han før helga kjøpte på Coop’en på hjørnet, for å si det sånn.

Inntil teknologien har funnet ut av det, må du heller bare innse at ditt nye «jeg» blir til forveksling lik det det gamle var. Som en venninne så fortreffelig oppsummerte på Facebook: «Nyttårsforsett: 1. Legge på meg. 2. Spare mindre 3. Ha realistiske forventninger».