Fra sidelinja:

Det gode i mennesket

Så hva nå menneske? Kan vi kanskje bruke tiden fremover til å arbeide litt med oss selv, spør spaltist Herman Kristoffersen.

Spaltist Herman Kristoffersen. 

meninger

Noen ser på oss mennesker som dyr. For noen er vi verre enn den simpleste skapning på jorden. Mennesker som oss ødelegger jorden vi går på. Forpester luften med klimagasser og slenger alt av dritt fra oss som de mest primitive kulturer gjennom tidene. Plast i havet, olje og plyndring av ressurser er bare begynnelsen på å ta fullstendig knekken på planeten.

Og ja da, mye av det som sies om oss er rene overdrivelser. Noen vil bare male fanden på veggen og rakke ned på hele menneskeheten. De lever ofte av det. Hadde vi vært utryddet ville alle de andre klart seg fortreffelig. Og så videre. Vi er kanskje ikke så spesielle som vi tror. Likevel er det vi som finner på saker og ting. Vi har muligheter og store evner til forandring.


Fra sidelinja:

Er det frykten for fremtiden som snakker?

Det har rast en lang debatt nå om hvordan vi skal holde oss med nok elektrisk kraft. Har vi egentlig for lite av det vannet som renner ned av fjellene våre, eller skal vi også bidra til den europeiske drømmen om et Europa uten miljøgasser?


Visse forskere, geologer av alle, kaller tiden vi lever i for Anthropocene. Oversatt betyr det «menneskets tidsalder». Nå har vår innflytelse over jorden blitt så stor at mennesket ikke lenger er bare en art blant mange. Nå er det visstnok vi tobeinte vandaler som dominerer. Siste nytt er at nå skal ingen av oss unnslippe internettet lenger heller.

En herværende nasjon skal visstnok sende opp tusen satellitter slik at alle blir inkludert i det digitale fellesskapet. Det skal ikke finnes avsidesliggende bygder uten TV lenger. Alle skal nå med, som det heter i Arbeiderpartiet.

Siste milepæl for oss var den industrielle revolusjonen i 1850 som vi i dag sammenligner oss med når det gjelder klimagasser og utslipp til atmosfæren. Dette var fortiden vår. Nå er den nye tiden kommet, og vi som bare puslet med vårt uten å vite så mye om hverandre i tidligere tider, har nå fått ansvaret for hele kloden.


Fra sidelinja:

Alt vi ikke trenger å tenke på i julen

Vi bryr oss om alt mulig her i verden. Folk bekymrer seg for alt mellom himmel og jord, ser det ut til.


Dette ifølge en nederlandsk geolog som insisterer på at det er han som best beskriver vår innsats her på overflaten av moder Tellus. Det kan bli offisielt selv om andre geologer bestrider eierforholdet til selve navnet.

Vel, slikt lar vi passere vi som tilhører denne arten som river i stykker livsgrunnlaget for alle våre medboeres eksistens. Som gasser oss i alles elendighet og lar grådigheten blomstre fritt der vi tilraner oss mer enn det den begrensede planeten tåler på de fleste områdene.


Fra sidelinja:

«Skal vi hilse varme, våte skredvintere velkommen og glede oss over utslippene våre eller skal vi gjøre noe med det?»

Tromsø by er i dag på fullstendig luggeføre klimamessig. Ingen tror på noe lenger. Vi gjør nesten ingenting, men snakker ikke om annet.


Vi kunne vært utrolig skeptiske til disse verbale krumspringene som imidlertid bare lesser på oss et enda større ansvar som art. Vi kunne fortsatt påstått at vi bare er en blant mange på kloden og på den måten kunne vi bare dukke ned i artsmangfoldet som en struts gjør det når den gjemmer seg ved å stikke hodet ned i sanden.

Det går virkelig ikke lengre. Vi er blitt så mange, vi har atomvåpen, vi har effektive redskaper og internett, vi flyr og reiser både under og oppå havet. Lynraske transportmidler gjør at intet sted er mer enn et døgn unna trappa vår. Derfor er det faktisk godt nytt at vi nå må ta hovedansvaret for planeten. Både godt og litt vondt. Eller «godtvondt» som vi sier det ellers.


Fra sidelinja:

De kaller seg gravende journalister og gir hverandre priser, men svikter når det virkelig gjelder

Hva som egentlig skjedde i Nav-skandalen bør granskes nå, skriver spaltist Herman Kristoffersen.


Så hva nå menneske? Kan vi kanskje bruke tiden fremover til å arbeide litt med oss selv? Gjøre oss litt bedre i stand til å herske over en planet. Kanskje skal vi reise spørsmål vi normalt ikke liker så godt? Må økonomi virkelig vokse eller dø? Er grådighet en menneskelig urdyd som ikke kan avlæres.

Kan vi kanskje hente fram de gamle grekerne igjen og spørre hva de tenkte på. Burde vi få mer kritisk tenkning inn i skolen? Hva med å diskutere filosofi for finne oss selv i stedet for å bare gli sløvt videre i velstandskarusellen og skaffe oss stadig mer å håndtere. Kanskje vi ikke burde glemme at når man eier for mye, så begynner tingene etter hvert å eie deg. (hinduisme).


Fra sidelinja:

«Hvor er magemålet til fylkespolitikerne våre? Eier de ikke skamvett?»

Hvor er magemålet til fylkespolitikerne våre? Eier de ikke skamvett? Skal de tømme kassa selv, eller kjøpe asfalt for pengene?


Vi er viktige og vi kan leve av denne jorden i tusenvis av år til. Vi har evne til både kjærlighet og empati. Om vi vil, så kan vi skape et himmelrike på jord til alle, men det krever at vi selv tror på det og beveger oss mot målet i det meste vi foretar oss. Selv i den lille byen vår.

Ikke glem at det er færre kriger nå, færre dør av sult, og vaksiner mot farlige sykdommer blir stadig mer utbredt. Mennesket er egentlig et godt vesen med sitt store potensial og må bare finne sin plass i mylderet. Dette må vi tro på og innrette oss etter. Og ja, vi skal ta dette ansvaret.


Fra sidelinja:

Et lite land langt mot nord

Nå ramler snart verden fra hverandre, skriver spaltist Herman Kristoffersen.


Vi blir kanskje litt lei av hele tiden å diskutere hvor mye CO₂ vi pøser ut. Det går ikke en dag uten at en eller annen aktivist skal refse noen. Utfordringen blir å ikke miste hverandre i denne tiden, men heller gå sammen om å løse saken i fellesskap. Skjellsord hjelper sjelden, selv om en må forstå at unge folk bli nervøse av perspektivet om snarlig utslettelse av menneskeheten.

Slapp av, vi skal ikke til Mars, vi skal bli her i den nydelige hagen vår. Den er, etter det vi vet, den eneste i universet. Den trenger bare noen som bryr seg om den.