Kåseri:

Jeg gråter for min syke mor

Det bor nesten ikke flere i Nord-Norge nå enn i 1960. Byene Tromsø og Bodø har riktignok mangedoblet sin befolkning, men dette har skjedd på bekostning av bygdene.
meninger

Folketallet i Nord-Norge synker. Det fødes for få barn, østeuropeisk arbeidskraft drar hjem og ungdommen flytter til Oslo. Det bor nesten ikke flere i Nord-Norge nå enn i 1960. Byene Tromsø og Bodø har riktignok mangedoblet sin befolkning, men dette har skjedd på bekostning av bygdene, som ligger som folketomme, igjengrodde ferieparadiser hvor geit og sau en gang beitet flittig.

Når vi som har vokst opp på bygda kommer «heim», merker vi at befolkningen blir stadig eldre. Det går færre unger på skolen, barnehagen er nesten tom og lokalbutikken lider under en nær evig nedleggelsesfare.

Samtidig ser vi at de gamle har det bra. Vi lever fortsatt i en høyt utviklet velferdsstat. Hjemmehjelpen kommer innom med medisin. Det kan bestilles middagslevering. Ambulansen er en telefon unna. Dermed kan vi stort sett berolige oss med at vi ikke trenger å bekymre oss for de eldre.

Det er derfor bare så synd at samfunnet som sådan synes å ha gått sammen om å gjøre livet litt vanskeligere for de eldre, år for år. Hver for seg er kanskje ingen av forandringene så dramatiske at de utgjør en betydelig reduksjon av livskvaliteten, men når de legges sammen over tid, ser vi når et tilbud fjernes, digitaliseres eller på andre måter endres, mister noen litt av kontrollen over sitt eget liv.

Sist ute er nedleggelsen av fasttelefonene i distriktene.

Ronny Bratten, spaltist i iTromsø.  Foto: Ronald Johansen / iTromsø

For smarttelefongenerasjonen er fasttelefon knapt noe mer enn teknisk kuriosa, men jeg husker faktisk godt dagen Televerket skrudde opp en rød tastafon på veggen vår i 1983. Fortsatt husker jeg de mest brukte telefonnumrene fra oppveksten, og ikke minst fenomenet «tellerskritt» – tidsperioden du betalte for. Det var billigere å ringe innen samme telekrets, og dyrere på dagtid enn på kvelden, av en eller annen grunn.

Fasttelefon gjennom såkalt PSTN (public switched telephone network) er altså fysisk tilkoblet telefonlinje med kobberkabler. Et av de enkleste og minst kompliserte kommunikasjonssystemer som finnes, som tilbyr god samtalekvalitet og sikker tilkobling under de fleste omstendigheter. Utbredelsen av mobiltelefon og bredbånd har redusert behovet for fasttelefon betydelig og antall fasttelefonabonnenter i Norge har stupt fra over millionen i 2010 til knappe 200 000 i dag.

Og nå skal det ytterligere reduseres. Telenor skal fjerne kobberledningene sine, fordi de ikke kan benyttes til internett, eller – kanskje nærmere sannheten – noen må fysisk se etter ledningene nå og da, så lenge de er tilkoblet. Men, ingen grunn til bekymring, sier telegiganten på sine hjemmesider og lover at de som påvirkes av arbeidet vil bli varslet «i god tid før vi setter i gang», og at de vil «ivareta eksisterende tjenester fram til ny er klar og fungerer».

Da skulle det bare være å lene seg tilbake og la utviklingen gå sin gang, i sikker forvisning om at Telenor ikke lar noen stå igjen på plattformen når teletoget tøffer ut av stasjonen? Den gang ei, som Tordenskjold visstnok lakonisk skulle ha sagt i sitt eventyrlige liv.

Jeg er en av de mange som har ei gammel mor som bor alene på landsbygda. Hun fikk nylig et brev om at fasttelefonen skulle bort. I brevet ble det informert om at hvis noen mot formodning skulle ha behov for en kommunikasjonsløsning utenom mobiltelefon, måtte man ta kontakt i løpet av to uker, før fasttelefonen ble fjernet for godt. Noen vil kanskje mene at Telenors bruk av begrepet «i god tid» muligens fraviker noe fra hva folk legger i dagligtalen, men la oss ikke henge oss opp i detaljer.

Min mor er en oppegående, eldre dame som ikke har det minste problem med å holde seg oppdatert og informert om det meste, men telekommunikasjon og internett er ukjent land for henne.

I et forsøk på å være en støttende sønn, ringte jeg Telenor og påpekte at selv om mobiltelefonen utvilsomt er en strålende oppfinnelse, som har mange praktiske fordeler sammenlignet med sin gamle onkel fasttelefonen, er man avhengig av tilstrekkelig dekning for å ha noen større glede av å føre lengre samtaler.

Siden skjebnen, og Telenor, har villet det slik at min mors hus har noe fluktuerende mobildekning, så vi oss derfor nødt til å be om en alternativ telefonløsning.

Jo da, sa Telenors representant, selskapet har vært så fremsynt at de har utviklet et produkt til nettopp slike tilfeller; en slags husmobiltelefon med antenne, som ville forsterke signalene så mye at problemene med dårlig dekning ville forsvinne. Ikke bare det, de skulle sende den til min mor med en gang.

Ja, ikke med posten, men med et konkurrerende fraktselskap som ikke tilbyr hjemmelevering, men pakken kunne hentes på nærmeste utleveringssted. Som var 40 kilometer unna min mors bolig. En bagatell, ja vel, men like fullt måtte det settes i gang et apparat for å hente denne pakken.

Etter bare ei ukes tid dukket det opp en høflig og serviceinnstilt mann hjemme hos mor, og monterte antennemobilen på et øyeblikk. Nå var det selvfølgelig litt dumt at den ikke fungerte helt som forutsatt, da alle samtaler blir forstyrret av en intens durende lyd, men montøren hadde dessverre ikke tid til å undersøke problemet før etter nyttår.

Det sa vi oss fornøyd med. Helt til det ble klart 1. nyttårsdag at Telenor hadde lagt ned fasttelefonlinja. Så mye for å «ivareta eksisterende tjenester fram til ny er klar og fungerer». Dermed sitter mor med en mobiltelefon med litt dårlig dekning, og en ny telefon som ikke kan brukes.

Dette er i og for seg historien om en fillesak.

Telenor sender sikkert noen innom som fikser den nye telefonen. Den kommer sikkert til å fungere bra, den. Selv om det ikke var mulig å beholde telefonnummeret som man har hatt i 35 år (teknologien er der, fortalte kundeoperatøren meg, men Telenor har «valgt» å ikke tilby dette til privatkunder). Selv om den ikke finnes i trådløs variant, slik at telefonen må stå på en fast plass i stua.

Selv om telefonen ikke vil fungere under lengre strømbrudd, og med litt flaks blir ikke mor plaget verken med sim-kort, sim-kode, puk-kode eller andre småting.

Småting for oss relativt unge, som fikk en pc i fanget da vi første gang gned sukaten ut av øynene og flyttet hjemmefra, i alle fall. For en viss del av befolkningen, er imidlertid hvert trinn i digitaliseringen, en ny liten greie som de ikke behersker; ytterligere en ting som de må be om hjelp til. Dette gjelder selvsagt ikke alle. For svært mange, også godt voksne folk, er modernisering bare gøy, og gjør livet bedre og enklere. Men det er fortsatt mange igjen, som ikke har annet valg enn å forholde seg til endringene.

Betale ei regning på 200 kroner for en par lodd i pensjonistforeningen? Møt opp i banken og betal en hundrings for to tastetrykk.

Forsvinner TV-kanalene fordi nettet datt ned? Det er jo «bare» å restarte modemet.

Kommer det en ny dekoder i posten hvert femte år, om du vil eller ikke? Det er jo «bare» å lære enda en ny bruksanvisning.

Hvis du er vant til å høre lokalnyhetene på FM-båndets 91.8, er det jo «bare» kjøpe en ny radio og lære deg forskjellen på det nye apparatets innstillinger DAB, aux og bluetooth. Og at det ikke lenger er et passe stort hjul å dreie på for å regulere lyden, men to ørsmå pluss- og minusknapper.

Vi står foran eldrebølgen, oljepengene renner ikke like lystig inn på konto og mantraet er at vi må gjøre mer med mindre. Staten Norge må makte å gjøre slutten av livet så problemfritt som mulig for noen titalls tusen eldre som fortsatt bor i bygdesamfunn truet av fraflytting.

Samtidig prøver vi å presse en ikke-digital generasjon inn i løsninger utviklet for mennesker født lenge etter at Gro ble statsminister første gang. Er vi så sikker på at vi som samfunn sparer på å sette disse menneskene ute av stand til å løse sine egne oppgaver?

Man skal ikke gråte for sin syke mor, sies det. Men noen ganger er det vanskelig å la være.