«Vi må tåle noen naturinngrep for å løse klimakrisen», sa Almlid nylig.
For oss som brukte store deler av fjoråret på å debattere vindkraft, var det vanskelig å ikke tenke at utspillet fra NHO-sjefen hadde passet bedre i 2019 enn i 2020.
For i januar 2019 handlet mye om den enkle «natur vs. klima»-motsetningen som Almlid nå bruker for å melde seg på i debatten. Men er det noe fjoråret viste oss, er det at vi trenger et konsesjonssystem for vindkraft som klarer å balansere flere hensyn.
Ikke minst ble det tydelig med rapporten fra FNs naturpanel (IPBES), som entydig slo fast at naturkrisen er like alvorlig som klimakrisen. NHO reiseliv er blant de mange som har vært tydelige på at vindkraftindustri må plasseres på steder som er egnet for industriaktivitet.
Det er her vinddebatten står i dag. Vi må tenke klokt om måten vi forvalter naturen, ikke late som om det handler om et enkelt regnestykke hvor energiutbygging automatisk har prioritet.
Almlid har selvfølgelig helt rett i at all energiutbygging krever naturinngrep. Det vet og aksepterer også vi i frilufts- og naturorganisasjonene, som i tiår har arbeidet med vannkraftspørsmål.
Men der vi i vannkraftutbyggingen etter hvert har kunnet finne fram til de mest fornuftige prosjektene, har vi sett det motsatte i vindkraften. Jeg skal ikke tillegge Almlid motiver han ikke måtte ha, bare notere at utspillet hans kan tolkes som en henstilling til politikerne om at den blankofullmakten til utbygging som vindkraftbransjen i praksis har hatt må få lov til å fortsette.
Heldigvis ser ikke regjeringen ut til å være enig.
«Vi må gå først, så kan andre gå etter oss», var et av budskapene i Almlids tale på NHOs årskonferanse. I vindkraftdebatten ser Almlid ut til å være en bit bak resten av turfølget. Men vi venter gjerne for å slå følge resten av veien.