Menigheten kunne ikke ha en kjettersk prest som drev med vranglære

Knut Sand Bakken, prest, Oslo 

meninger

Det er ikke så ofte nå, men i min første år som prest i Tromsø møtte jeg ofte mennesker som var opptatt rettroenhet. Var den nye presten rettroende nok? Jeg ble prøvet i dogmatiske tema. For mitt liv som prest måtte være bygget på bibel og bekjennelse! Menigheten kunne ikke ha en kjettersk prest som drev med vranglære! Dette var viktig i en tid hvor det var klare linjer mellom de som var innenfor, de personlige kristne og de andre.

Alle kirkesamfunn har sin lære. Og det har gjennom kirkens historie alltid vært debatt om den. Det har vært og vil fortsatt bli kirkesplittelser. For lærespørsmål er grunnen til at vi har ulike kirkesamfunn.

Det kan være interessant å merke seg at Jesus ikke krevde noen bekjennelse av folk som møtte ham da han dro rundt og forkynte et nytt og radikalt budskap. De møtte ham og noe skjedde. De ble begeistret og fulgte ham. Det var ikke tung teologi, dogmatiske tema som treenighetslæren eller forsoningslæren som trakk dem, men personen Jesus.

De som blar gjennom bispeprotokoller fra de siste tiårene for å finne ut hvordan biskopene har tolket og nytolket de bibelske tekster, vil bli de slått av at de lærde menn og senere også kvinner ikke mener de samme nå som på 1970-tallet. Jeg vil ikke klandre dem for det. For dem som ikke forandrer mening i løpet av livet er ikke underveis.

Det er få i dag som tenker på rettroenhet og den rette lære, men men de ønsker å opprettholde sitt medlemskap i folkekirken. For den religiøse tilhørighet er «seiglivet» i nord. I fjor meldte 19.170 seg ut av kirken. Bare 742 av disse var fra Troms og Finnmark. Dette viser at her nord står folkekirken fortsatt sterkt. Og religionen vil fortsatt blomstre i vår nordligste landsdel, men det er ofte en tro uten tilhørighet. For den er som mange andre livsområder blitt privatisert og leves ikke ut i et fellesskap. For våre forfedre var nettopp det å komme sammen viktig. Det er det ikke i samme grad for oss. Vi har på mange måter en privat tro som ikke leves ut i et fellesskap!

Likevel er det viktig at alle kirkemedlemmer, også de passive må sikres sine rettigheter. Rettigheter har blitt en vanlig måte å sikre kvaliteten på offentlige tjenester, som for eksempel pasientrettighetsloven. Det må nesten til kjedsommelighet gjentas at folkekirken ikke må bli en kirke der alle tenker likt. Og den må ikke bare være en kirke for de rettroende! Kristne læresetninger er produsert av mennesker for mennesker i en tid da det kanskje var nødvendig å komme med dem? Men kirken som cirka 70 prosent av landets befolkning er medlemmer i, kan fortsatt si noe vesentlig til oss her nord som enkeltmennesker i 2020. selv om det ikke uttrykkes i tunge, dogmatiske læresetninger. For innerst ønsker kanskje de fleste tromsøværinger en himmel over sine liv.