Mandag annonserte administrasjonen i kommunen at Kvaløysletta sykehjem skal stenges, som et ledd i den tunge prosessen med å få økonomien på rett kjøl igjen. Sett utenfra kan man ta seg i å tenke at ett sted må kuttene komme. Det er bare når man går inn i detaljene at det dukker opp overraskelser.

Apropos overraskelser, kuttbeskjeden ble presentert i avisene uten at verken de ansatte eller de pårørende var informert. Vi snakker om å komme skjevt ut på hoppkanten.

På tiltakslisten administrasjonen la fram for helse- og velferdskomiteen mandag denne uken, finner man innsparingstilpasninger innen kategorien «redusert aktivitet/tjenestetilbud». Der står det: «Midlertidig lukking for oppussing/renovering av Kvaløysletta sykehjem med 62 plasser til sommeren.» I tillegg skal fire dobbeltrom på Sør-Tromsøya sykehjem stenges.

I budsjettet for 2020 er det kun lagt inn drift for halve året for Kvaløysletta sykehjem. Utvalgsleder Gunhild Glosemeyer Johansen (SV) opplyser at det ikke er gjort nøyaktige beregninger på hvor mye kommunen vil spare på stengingen.

Ingen iTromsø har snakket med ser ut til å ha oversikt over hvor store besparelser lukkingen vil gi. De 62 plassene ved Kvaløysletta – samt de fire kuttede plassene ved Sør-Tromsøya sykehjem – forsvinner ikke. Disse pleietrengende må man finne plass til andre steder. Og på Helsehuset er det fullt.

Allerede sliter man med døgnbøter på 12 millioner kroner i 2019 fordi det ikke blir frigjort plasser på Helsehuset til folk som utskrives fra UNN. For hvert døgn de ikke klarer å ta imot en utskrivningsklar pasient fra UNN, betaler kommunen 5.000 kroner. I 2018 utgjorde dagbøtene hele 18 millioner kroner. Noe sier meg at man med en slik nedleggelse er i ferd med å lage et større, og nesten like dyrt, problem.

De som skal ut fra Kvaløysletta sykehjem er alle folk som har lovfestet krav på døgnpleie. Disse må man finne plass til et annet sted. Det er en grov feil å tro at nedleggelse er det samme som et pennestrøk over denne utgiftsposten.

Det som gjør kuttplanen enda mer snodig er at konstituert avdelingsdirektør for helse og omsorg, Margrethe Kristiansen, forteller at sykehjemmet skal stenges for midlertidig renovering og oppussing. Besparelsene vil, ifølge henne, ligge i at sengene i denne perioden blir stående tomme.

At beboerne fremdeles må få et tilsvarende tilbud andre steder, mener hun ikke har noe å si. «Totalt vil det bli færre institusjonsplasser og en lavere dekningsgrad. Noen går jo bort av naturlige årsaker, og plassene deres vil ikke erstattes», sier Kristiansen.

Om dette klinger rart, høres det enda rarere ut at det faktisk ikke er satt av noe i budsjettet til oppussing. De annonserer med andre ord at Kvaløysletta sykehjem skal stenges for midlertidig oppussing, men har altså ikke engang pengene til dette.

Enda sykere blir det når man vet at de langsiktige planene er å rive alt og bygge nytt servicesenter. Hvorfor i all verden skal man gi seg til å pusse opp da?

Mandag fikk vi et annet, spenstig kuttforslag tilknyttet helse og omsorg: Helsehuset skal fremover servere færre egg til beboerne. Egg er for dyrt, har enhetsledelsen ved Helsehuset i Breivika konkludert med. Fra å servere egg to-tre ganger om dagen til pasientene ved korttidsinstitusjonen, går de nå over til å servere egg én til to ganger i uka.

Dette kan virke smålig, men hvis dette hjelper til å få økonomien til Tromsø kommune i vater, skal man selvsagt ikke klage. Problemet er bare at det heller ikke her er noen klare tall på hvor store besparelser det er snakk om.

Jeg skal ikke påberope meg enorme kunnskaper på området, men det forekommer meg at egg ikke er kjempedyrt. Og hvis beboerne får servert mindre egg enn tidligere, vil man kanskje anta at de da må spise mer av andre matprodukter. Har ikke finregnet på det, men besparelsen man gjør ved å bytte ut et egg med en brødskive med smør og kjøttpålegg, blir jo tilnærmet ingenting.

Skal man først skalte og valte med eldre folks liv – bør det i alle fall ligge en god plan i bunnen. Her høres det ikke ut som det er det. Og da fremstår det som unødvendig plaging. Folk som gjennom et langt livsløp har betalt skatt for at vi nettopp skal ha råd til å ta vare på dem, fortjener bedre. Og alle eggene de ønsker.

Det er klart at innenfor en «new public management»-tanke, skal hvert dopapirtørk telles. «Vi skal knipe inn kroner der vi har muligheten», lyder mantraet. Likevel kommer man enkelte ganger til et punkt der det bikker over og blir tøv.

Etter å ha sett kommunen bomme med en halv milliard kroner med tanke på med hva Tromsøbadet skulle koste, kan jeg ikke si at jeg føler meg trygg på kuttplanene de denne uken har lansert.

Det er klart at hvis man velger å ikke asfaltere en vei de neste to årene, vil dette være midler spart, selv om veien selvsagt blir litt dårligere i perioden. Finner man private aktører som kan utføre helse- og omsorgstjenester rimeligere enn kommunen selv gjør, har man også spart noen kroner.

Planlegger man derimot å bare legge ned et stort sykehjem, og over 60 som har lovfestet krav på døgnpleie skal flyttes til et allerede overfylt sykehjem, lager man heller bare problemer for seg selv.

For ikke snakke om unødig stress for beboerne.