Vi blir skuffet når Gucci-klokka vi kjøpte på markedet viser seg å være «fake». Vi himler med øynene når den pittoreske stranda vi så bilde av er full av søppel, og det renner kloakk i vannet vi skal bade i.

Vi blir også skuffet når den autentiske, greske aftenen ikke er annet enn dårlig salat med fetaost og «Zorbas dans» over anlegget. Det er selvsagt mulig at det er langt mer autentisk enn forestillingene vi gjør oss, men like forbanna vil vi ha pengene tilbake – hvis det da er noe sted å klage.

For to år siden sluttet hvalen å komme så langt sør som Kvaløya, men turistnæringa pustet lettet ut ved tanke på at det tross alt var nordlyset som var det største trekkplasteret.

Jeg kom et år på Kalvøyafestivalen og trodde jeg skulle få sett Pearl Jam. Vi hadde ikke fått beskjed på forhånd, men på scenen kom i stedet Blues Brothers Band, ettersom hovedattraksjonen hadde kansellert. Omtrent like skuffet føler nok turistene seg når de har flydd halve jordkloden for å oppleve dette fascinerende fenomenet – også nekter det å vise seg.

Jeg hadde tre ukrainere boende hos meg i jula, som kom brennfulle av forventninger. De var klare over at det var en viss fare for at det ikke dukket opp med en gang, så de hadde lagt tre dager til Tromsø, to til Finnsnes og over en uke på yttersia av Senja. Da desperasjonen tok dem, mot slutten av oppholdet, tok de busstur til Sverige, i håp om noen lysglimt på himmelen. Men absolutt ingenting viste seg.

To dager etter at de litt slukøret hadde gått på flyet tilbake, dukket det selvfølgelig opp. Perfekt nordlys over Tromsø, av den typen man filmer for å få venner til å måpe over. Jeg sendte klippene til den ene ukraineren, og fikk «I hate you» til svar.

Det som burde bekymre oss er at dette langt fra er en enkeltstående historie. Denne vinteren er det haugevis av turister som på lignende måte har dratt skuffet tilbake. Og jo flere slike det blir, dess dårligere rykte får Tromsø. Og med en lokaløkonomi som har blitt så avhengig av dette, burde problemet bekymre oss en hel del.

Fortsetter det slik, vil Tromsø om få år ha fått samme stempelet som uglesette turistdestinasjoner som Ayia Napa på Kypros og Sunny Beach i Bulgaria – som på turistmunne nå bare kalles «Bloody Beach». Dette fordi det folk – der som her – har blitt lovet noe som ikke holdes.

Det er selvsagt fryktelig lite å gjøre med at himmelfenomenet ikke er så sterkt lenger. Turistnæringen bør bare være forsiktige med å overselge det til turistene.

Utover det bør vi bare jobbe beinhardt for at dem som kommer får en uforglemmelig opplevelse likevel.

I stedet for isbjørner i plast, må de få spennende mat av alle typer, øl og drinker de aldri før har smakt, klubbkonsepter de ikke har lignende av hjemme, en skitur under stjernehimmelen, en tur på spabåten Vulkana, fisketurer, hundesledekjøring og aking i flotte bakker. Og en lokalbefolkning som er imøtekommende og hyggelig.

Kanskje vi da unngår at Tromsø blir et sted folk sier «dit drar vi aldri igjen» om.