Rimeligere bussbilletter er helt i tråd med gjeldende politikk både nasjonalt og lokalt – man skal legge til rette for at flere kan velge å reise kollektivt istedenfor å bruke bil. Det fører til mindre utslipp, samtidig som det gjør veien mer tilgjengelig for dem som likevel kjører, enten det er buss, bil eller varetransport.

Prisene for kollektivtransport må holdes lave og hyppigheten på bussavganger må økes, om det skal være mer attraktivt for innbyggere å reise med buss enn å bruke egen bil.

Med dette bakteppet er det helt uforståelig at fylkesrådet nå har besluttet å øke bussprisene i Tromsø med seks prosent. Det er i det hele tatt et veldig merkelig signal å øke bussprisene, når myndighetene over flere år har jobbet utrettelig for å få flere til å ta bussen.

«Prisene økes ikke fordi dette er under prisstigning», påstår fylkesråd for samferdsel Kristina Hansen (Ap). Men selv ikke hennes egne partifeller kan tro på en slik hodeløs bortforklaring.

Ifølge SSBs oppdatering tidligere i januar var tolvmånedersendringen i konsumprisindeksen 1,4 prosent. Bussbillettprisene øker derimot med 6 prosent.

Fylkesrådets beslutning er et klokkeklart signal til regjeringa om at de bare kan droppe fremtidige ekstrabevilgninger for å kutte busspriser i Troms og Finnmark, ettersom midlene ikke brukes etter hensikt.

Hansen begrunner også prisøkninga med at det grønne skiftet gir fylket økte kostnader, som hun igjen lemper over på innbyggerne. Samferdselsfylkesråden fra Ap låner Senterpartiets og Frps retorikk når hun omtaler det grønne skiftet først og fremst som en utgiftspost for fylket, heller enn en nødvendig samfunnsutvikling som reaksjon på klimakrisen.

Det kler Arbeiderpartiet dårlig å mene at det grønne skifte først og fremst er noe «andre» skal drive med. Fredag la regjeringa fram sin ei utredning som viser hvordan Norge kan redusere utslippene fram mot 2030, «klimakur 2030». Der slås det fast at folk må endre vaner. Folk må få et mer kortreist kosthold – og utslipp fra transportsektoren må drastisk ned.

Mens debatter om olje, iskant og Nord-Norgebanen innebærer beslutninger som føles uoverkommelige og langt unna vanlige folk, er muligheten til å gjøre noe med folks transportvaner langt mer angripelig. Det handler bare om prioriteringer og politisk vilje. Skal folk endre sine forbruksvaner må man gjøre det så rimelig og enkelt som mulig å velge fornuftig. Fylkeskommunen virker bekvem med å gjøre det motsatte.

Fylkeskommunen skal ha kontroll på både hurtigbåter, langdistansebusser og ferger. Og det er forståelig at det kan være mer enn nok å ha kontroll på. Men om de ikke klarer å ta hensyn til, eller prioritere buss i Tromsø, er det nok hensiktsmessig at bybussene blir styrt fra Tromsø kommune, og ikke fra et distriktskontor på Finnsnes.

Politikerne og Troms fylkestrafikks forklaring er uten troverdighet, og de gjør nå beviselig ingen iherdig innsats for å bygge tillit i befolkningen. Det er kun på et fylkeskommunalt forvaltningsnivå at 20 millioner kroner for å redusere billettpriser kan føre til økning av billettpriser.