Til alle tider, så langt tilbake historien kan dokumenteres, har folk her i nord brukt sitt landområde på tvers. Urbefolkningen har ført reinen fra vidda til sjøen, og tilbake, lenge før og lenge etter at det kom noe som heter landegrenser.

Også svensker, finner og nordmenn har i nyere tid brukt føttene på tvers, kanskje mer vestover enn østover, noe som har gitt trange fjordtarmer med stort innavlspotensial mye nytt og tiltrengt blod.

Mine forfedre het Stellander og kom fra Tornedalen på slutten av 1700-tallet. En reindriftsfamilie tok med seg tre unge brødre til Lavangen, hvor de ble satt bort til folk som ga dem hus, mat og en oppvekst. Senere kom far Stellander over og slo seg ned i Balsfjorden – mest sannsynlig uten å vite om sine sønners skjebne – hvor han fikk barn med en kvinne fra Bentsjorda.

Et par generasjoner senere møtte barnebarnet til senior et av barnebarna til en av lavangsguttene, nå på Tennskjær, et møte som etter hvert resulterte i tilblivelsen av min tipptippoldefar. Det er tvilsomt at de noen gang fikk vite om sitt slektsforhold.

Innvandringen var med andre ord intet bolverk mot innavl, men det hjalp. Vår familiehistorie er bare en av mange både dramatiske og mindre dramatiske historier om Nordkalottens folk.

I senere tid, etter at nasjonene og sentralstyringa hadde fått virke en tid slik at vandringen og kontakten avtok, har det vært mange forsøk på å holde liv i ideen om Nordkalotten som en geografisk og kulturell enhet. Nokså fåfengt, skulle det vise seg.

Det var i 1950-årene at man igangsatte planmessig, politisk vedtatte samarbeidsprosjekt, hvor blant annet Foreningen Norden, en fortsatt aktiv 101-åring, spilte en sentral rolle ved å arrangere Nordkalottkonferansen og på den måten bringe folk og nasjoner sammen.

Siden har det vært utallige program og initiativ, i regi av Nordisk ministerråd, av EU, av Barentssekretariatet og flere andre nasjonale og regionale myndighetsorgan. Mange er avsluttet, men det er fortsatt noen som løper.

Det er nok ulike motivasjoner som ligger bak hvert enkelt initiativ, noen er kanskje bedre begrunnet enn andre, men til grunn for det meste av penge- og tidsbruken ligger det en tanke om at samarbeid på tvers av landegrensene vil virke utviklende på samfunnene, at det eksisterer et politisk og kulturelt fellesskap som kan utnyttes bedre, og ikke minst at det eksisterer en bredde i næringslivet som kan gi helt andre resultat dersom man søker samvirke.

Det siste fikk vi se under den forrige boomen i samarbeidet, for en 4–5 år siden, da vi sendte en rekke næringsdelegasjoner på kryss og tvers av Nordkalotten for å se og bli kjent.

Oulu syder av teknologer og ingeniører, Waasa har en svært oppegående maritim leverandørindustri, og svenskene har utviklet spisskompetanse innen kommersialisering og internasjonal vekst. Veldig komplementært til det vi har i Nord-Norge.

Noe av problemet for oss nordmenn var at vi var, og er, inne i en sterk vekstperiode, derfor var det for det første vanskelig å få nordnorske bedrifter med, de hadde ikke tid.

Dernest var det litt vanskelig å få folk til å se behovet: Det går jo så godt, hva skal vi med dette nå? Synd at det ikke var flere som snudde ting på hodet og sa: Nå går det veldig godt i Nord-Norge, da er det helt riktig tidspunkt for å se seg om etter nye allianser og nye muligheter.

Samtidig som besøksaktiviteten i næringslivet økte, startet Oulu, Luleå og Troms opp et samarbeid om en flyrute. Dette var, så vidt jeg har kunnet forstå, tredje gang det offentlige gikk inn med midler for å støtte en kommersiell flyrute mellom disse byene.

Potensialet er voldsomt, Oulu har nesten 300.000 innbyggere, Luleå og Tromsø har begge 75 000, til sammen nesten en halv million mennesker innenfor en times flytur.

Dessverre gikk det som de to første gangene, forsøket feilet og ruta ble nedlagt. Lokalaviser godtet seg i pengebruk og feilslåtte fylkespolitiske visjoner.

Symptomatisk nok uteble talskvinnene for hvor strategisk riktig det er å tenke øst-vest i nord, hvilke muligheter som går tapt når vi ikke har kommunikasjoner, og hvor lang tid en faktisk må regne før det kan bli aktuelt at noe slikt skal bære seg uten offentlig støtte.

Når det i disse dager skal skrives nye meldinger om nordområdene, bør det komme kraftige innspill fra nordnorske politikere om statlig støtte til en flyrute øst-vest.

Uten effektive kommunikasjonsformer mot Nord-Sverige og Nord-Finland kan vi i realiteten se bort fra et samarbeid, da blir det som med litteraturfestivalen i Tromsø, det blir Ordkalotten. Det blir samarbeidet som var, men som ikke lenger er. Det blir ikke prosjekt, men prosjekteri.

Nordkalott-samarbeidet har gitt strålende historiske resultat, og kan fortsatt gi oss mye. Men det tåler ikke så mange flere feilskjær.