Debatt

«Endelig snakker Norge om selvmord»

Katastrofen inntreffer for noen omtrent hver eneste uke.

Cathrine Th. Paulsen, redaktør i magasinet Psykisk helse (til venstre), og Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse.  Foto: Privat/Charlotte Lundgren

meninger

Noen har mistet sine nære og kjære, noen har forsket på selvmord, noen har prøvd selv og overlevd. Hensikten er ulik. Ikke alle gjør det for å hjelpe andre, noen ønsker å kritisere hjelpeapparatet. Men alle disse samtalene gjør det lettere å forstå og lære, og ikke minst å finne hva som må til for å unngå at flere tar sitt eget liv.

Tall er abstrakt. 674 selvmord i året er statistikk. Men 12 sønner, døtre, venner, fettere og kusiner, mammaer og pappaer som tar livet sitt på en uke er ikke det. Det er katastrofe. Og katastrofen inntreffer for noen omtrent hver eneste uke.


Kommentaren

Selvmord i mediene

Det er mer enn nok å kritisere mediene for. Dekningen av Ari Behns dødsfall er derimot feil sted å starte.


Noe av den viktigste lærdommen etter Ari Behns død, er at selvmord har en historie som utvikler seg over tid, sier forsker Fredrik Walby i et intervju i magasinet Psykisk helse. Den historien dreier seg ofte om psykiske problemer, selv om det naturligvis ikke er et én til én-forhold mellom psykiske problemer og selvmord. Tilstanden av håpløshet og psykisk smerte er den viktigste årsaken.

Tilstanden er ikke forbeholdt fattige eller rike, unge eller gamle. Alle kan komme dit.

Vi kan ikke ha det sånn at svarte natta bare skal valse rundt og ta for seg, for å sitere poet Trygve Haug, som har satt ord på en felles forståelse og en felles desperasjon. Men svarte natta har et handlingsrom. Det er oss. Det er mennesker som skaper tomrom, eller fellesskap, muligheter for å snakke sammen, forståelse og aksept. Nesten alle gjør så godt de kan. Men mange klandrer likevel seg selv for at det ikke var nok når de har opplevd et tap som selvmord i nære forhold.


Kommentaren

La oss bruke sorgen til noe positivt

Det er synd at det tragiske dødsfallet til Ari Behn var det som skulle til for å skyve tematikken rundt selvmord skikkelig inn i den kollektive bevisstheten, den offentlige samtalen og rikspolitikken. Nå handler det om å gripe muligheten og bruke den til noe positivt og konkret.


Det er tvingende nødvendig å erkjenne at strukturer og betingelser preger oss. Og vi kan påvirke dem. Helseministeren og hans departement arbeider med en handlingsplan mot selvmord. Det er selvfølgelig veldig bra at arbeidet gjøres. Men er selvmord bare et helseproblem? Er det ikke et samfunnsproblem? Barn og unge måles daglig og ukentlig på skolen, på sosiale medier, i idrett og fritidsaktiviteter. Alle, uansett alder, pepres med selvhjelpsbøker, kostholdsråd og treningsprogrammer som skal gjøre deg til «en bedre versjon av deg selv». Helsen, karrieren og lykken må du ta ansvar for selv. Det vil si at du også må ta skylden for at du mislykkes.

Nei, det er ikke slik. Storsamfunnet kan ta seg sammen. Det er snakk om tiltak mot mobbing, tilbud til barn og unge på fritiden, tilgang til helsetjenester, rask psykisk helsehjelp, god foreldrestøtte og redusert økonomisk ulikhet. Vi rår over så mange virkemidler og har gode muligheter til å finne felles løsninger for å gi alle gode liv. Det gjelder å se sammenhengene. Det gjelder å ville det. Nok.

En som har hatt store problemer med rus og psykisk uhelse, men som nå går i musikkterapi og spiller i band på vei til friskhet og et bedre liv, sier til magasinet Psykisk helse: «Det var en stund jeg definerte meg bare som alkoholiker. Nå definerer jeg meg som musiker og menneske». Alt henger sammen med alt.


Kommentar:

Trenger vi virkelig en verdensdag for psykisk helse?

I dag er det verdensdagen for psykisk helse. Hele kalenderen bugner året rundt over av slike dager, egne dager for å gi forskjellige tema ekstra og, undertiden sårt tiltrengt, oppmerksomhet.