Klinisk sosionom, Anne Siri Albrigtsen, svarer på vårt innlegg der vi argumenterer for at prestetjenesten på sykehusene bør suppleres med en sykehushumanist. Albrigtsen viser til at sykehussosionomer tilbyr støttesamtaler for både pasienter og pårørende.

Det var ikke vår intensjon å overse sosionomene. Tvert imot er vi svært glade for at sykehusene har profesjonelle sosialarbeidere som kan hjelpe mennesker når livet er vanskelig. Vårt anliggende er å peke på behovet for å utvide dagens tilbud av livssynstjenester ved sykehusene.

Sykehusprester og sykehushumanister representerer noe annet enn sosial- og helsearbeidere. Deres mandat er å tilby livssynstjenester (samtale, små seremonier, samlingsstunder og religiøs praksis) til pasienter, pårørende og ansatte. Pasienter er jo i den situasjonen at tjenestene må komme inn i institusjonen dersom de skal motta dem.

En sykehushumanist representerer en utvidelse av dagens ordning med institusjonsprester. Prestene gjør en god og viktig jobb for mennesker som har behov for deres støtte i en vanskelig og sårbar situasjon. Problemet er at stadig flere nordmenn ikke ønsker slik støtte fra en representant for et livssyn eller en tro de selv ikke deler.

Derfor er det endringer på gang. Forsvaret har allerede inkludert felthumanist og feltimam i sin tjeneste. St. Olav hospital i Trondheim har gjort gode erfaringer med å ha en sykehushumanist på laget, og Høgskolen i Volda ble i 2019 første institusjon som åpnet for en studenthumanist.

Utviklingen følger av livssynsmangfoldet vårt samfunn består av. Den norske kirke er heller ikke lenger en del av staten, og kan derfor ikke ha monopol på stillinger i offentlige institusjoner. Endringene tvinger seg frem fordi samfunnet endrer seg, og ikke fordi institusjonsprestene gjør en dårlig jobb.

Tvert imot. Human-Etisk Forbund ønsker et godt samarbeid med prestetjenestene. Her kan mange lære av tros – og livssynskorpset i Forsvaret. Deres grunnholdning er «å hjelpe alle, men betjene sine egne».