Det vi trenger, er å få lov å bearbeide den fantastiske fisken som svømmer langs kysten vår! Vi kan skape tusenvis av grønne, bærekraftige arbeidsplasser som kan bidra til ei stabil bosetting i landsdelen.

Akkurat nå pågår kampen om ressursene. Regjeringa har lagt fram et forslag til nye kvoteordninger som i praksis vil være ødeleggende for bosettinga på kysten dersom den vedtas.

Stortingsmeldinga, som har det villedende navnet «Et kvotesystem for økt verdiskaping – En fremtidsrettet fiskerinæring», vil føre til at enda mer av fisken selges frossen til utlandet.

Befolkninga i nord vil stå igjen med enda færre arbeidsplasser, ytterligere sentralisering, privatisering av våre felles fiskeressurser og ingen forsøk på å fiske med lavere klimamessige fotavtrykk.

Fisken vår, i utgangspunktet av ypperste verdensklasse, vil selges altfor billig. Kvalitet og pris er knapt nevnt i meldinga. Dette gjøres til tross for at Riksrevisjonen bare en måned senere skal legge fram en rapport om forvaltninga av fiskeressursene våre. Dette bør føre til et folkeopprør i nord og få regjeringa og politikerne fra alle partier til å våkne.

Det er nødvendig å få stoppet kvotemeldinga, avvente Riksrevisjonens rapport og få på plass en fiskeripolitikk som virkelig er fremtidsretta og skaper verdier for nasjonen Norge.

Vi har mistet flere tusen arbeidsplasser bare i foredlingsindustrien de siste 20 årene. I fiskeflåten dreier det seg om mange hundre. Når det forsvinner flere tusen arbeidsplasser i fiske og industri, som hver gir 2–4 arbeidsplasser i andre næringer, så har det endt opp med befolkningsnedgangen vi nå ser.

Jeg har drevet i fiskerinæringa siden 60-tallet, som fiskearbeider, fisker, forsker, utenlandsutsending og nå adm. direktør med vel hundre medarbeidere flere steder her i Troms og Finnmark. Den samme mengden råstoff våre nesten hundre årsverk i fiskeindustrien trenger, behøver knapt to årsverk når den samme mengden fisk losses fra en frysetråler og sendes ut fra en av terminalene i Tromsø.

Det vil si at i fiskeindustrien skaper vi 50–60 ganger flere arbeidsplasser med den fisken kystflåten skaffer oss, sammenlignet med det en frysetråler gir på en fryseterminal.

I tillegg jobber det dobbelt så mange fiskere om bord i en kystfiskebåt som på en tråler for å fange samme mengde fisk. Det må nødvendigvis skapes langt mindre ringvirkninger av to årsverk sammenlignet med der hvor det er mer enn hundre som jobber.

Det råstoffet som selges billig ut av landet og der bearbeides selges ofte som billigprodukter. Der møter vi norske produsenter igjen når vi skal selge våre ferdigvarer til høyest mulig pris.

Eksempelvis utgjorde eksporten av torsk som ble frosset på sjøen i fjor omtrent en tredjedel av alle torskeprodukt hvis man regner i vekt, men bare vel en femtedel av verdien.

Det vil si at vi knapt selger et billigere torskeprodukt enn frossen torsk. Det kunne vært skapt langt større verdier om fisken ble landet fersk og med god kvalitet og det samtidig ble satt en stopper for råstoffeksporten, slik Island har klart. Det er fremsatt en lang rekke gode forslag for økt verdiskapning, blant annet fra Kystfiskarlaget og Kystens Tankesmie og ikke minst SV.

Det er forslag som må tas hensyn til når fremtidens kvotepolitikk skal fastlegges.