Dette er ikke en krig

Nå er det heller samholdet vårt som settes på prøve.
meninger

Når et uoversiktlig og altomfattende kaos som dette slår inn, setter det oss på mange prøver. Vi skulle selvsagt vært det foruten, men når vi først er der vi er, skjer det noe med oss. Det er ikke utelukkende negativt.

Mennesket har en enorm evne til å finkjemme og tråle tilværelsen etter lyspunkter og løsninger, nær sagt uansett hvor mørkt det ser ut i horisonten. Det er en del av vår selvoppholdelsesdrift, og det er en vesentlig årsak til at vi har slått oss ned og bitt oss fast over hele kloden, fra grisgrendte, karrige og forblåste utkantstrøk og til enorme klynger og byer der man lever tett på hverandre.

For vi er, når det kommer til stykket, vant til å tenke løsninger og stå sammen når det blåser som verst. Det er da vi legger bak oss og setter på pause små uoverensstemmelser og konflikter. Det er ikke lenger nord mot sør, by mot land, Norge mot Sverige, Europa mot verden, venstresiden mot høyresiden eller andre motsetninger som er vesentlig.

Samtidig som grensene forsterkes av nødvendige forholdsregler og offentlige bestemmelser, oppløses den symbolske betydningen av dem. Det er derfor krigsretorikken blir feil på så mange måter. Folk er redde nok fra før, og et ordskifte som tar i bruk krigsbegreper vil bare gjøre de enkelte av oss enda reddere.

Hamstringen i butikker er allerede dokumentert av utallige bilder i både tradisjonelle og sosiale medier. Det er klart man blir oppgitt over at enkeltpersoner handler inn dopapir for et år fremover, og soper med seg tørrmat og hermetikk som om det var, nettopp, krig. At det skjer i et land som fra før kaster over 400.000 tonn spiselig mat gjør det bare mer deprimerende. Vi kjøper allerede for mye. Vi trenger ikke enda mer.

Det er lett å bli oppgitt over dette, fordi det skader kollektivet at enkeltpersoner hamstrer. Men mange er redde nå, og det hele bærer preg av slags «fangens dilemma», der mange bokstavelig talt handler på egen hånd, fordi de frykter at alle andre gjør det samme, og at de selv skal bli stående igjen som den naive. Det er her vi må appellere til tilliten til hverandre, og per definisjon, handle etter den.

Mulig jeg er naiv, men jeg håper og tror at også dette vil normalisere seg fremover. Myndighetene har også vært repeterende tydelige, at det blir mat i butikkhyllene, at det kjøres ut og fylles opp, at folk må roe ned akkurat denne apokalyptiske angsten, fordi den bare forverrer noe som i utgangspunktet er vrient å håndtere. Vi – tross alt – er en nasjon som bugner av overflod. Vi er heldige.

Det er dessuten lov å være redd nå, noe annet ville nesten være underlig. Vi må bare ikke la angsten bite seg fast og gjøre oss irrasjonelle og egoistiske. Fordi det er samholdet som mer enn noe annet er det som kan løfte oss videre og, forhåpentligvis, fremover og ut av dette.

For det er nettopp samholdet, omsorgen for andre og fellesskapet som er det bærende elementet i de statlige tiltakene som nå rulles ut over hele landet og verden for øvrig. De gjentagende formaningene om håndhygiene, generell hygiene, hosteteknikker etc. Hjemmekontor. Karantener. Flystopp. Avlysninger av kulturarrangement. Stenging av skoler, frisørsalonger, butikker, utesteder og treningssentre.

Alle disse, og lignende tiltak, iverksettes fordi hensynet til de mest utsatte risikogruppene er viktigst nå. Det at vi tvinges over i en tankegang som først og fremst tar hensyn til de rundt oss er, tross alt, noe fint.

Undertegnede har en iboende angst og motvilje mot autoriteter, og jeg liker ikke å få beskjed om hva jeg skal og ikke skal gjøre. Det er virkelig ikke bare positivt, men det er sånn jeg er skrudd sammen, og slik er det nok for mange av oss. Det handler om noe så grunnleggende som frihetsfølelse, at ingen andre skal gi oss ordrer.

Samfunn der denne friheten knuges og knuses under et regime eksisterer bare teoretisk for de fleste av oss som bor og har vokst opp i et fritt, demokratisk og bemidlet Norge. Å nekte folk å være sammen i større forsamlinger, å sette begrensninger for sosial adferd, og å fortelle folk hvilke bevegelsesmønstre de skal følge bryter med alt dette.

Vårt land representerer det diametralt motsatte. Derfor blir mange av oss nå utfordret på det verdigrunnlaget vi på mange måter regner som selve bærebjelken i Norge. Paradokset er jaggu til å ta og føle på.

Den vesentlige forskjellen er likevel at de totalitære samfunnene utøver de samme virkemidlene for å ta hensyn til de få på toppen, mens det vi står midt oppi nå handler om hensynet til felleskapet, til de andre, til kollektivet. Og da burde motivasjonen, og aksepten for, tiltakene være betydelig lettere å rette seg etter.

På den andre siden har vi et USA som vakler på leirføtter, der forakten for statlige inngripener er fundamental i store deler av befolkningen, og der det statlige helsevesenet er så skakkjørt, at det gjør dem svært utsatt og svekket i å kunne håndtere krisen. En bajas i presidentstolen som virker helt ute av stand til å takle situasjonen gjør det bare enda mer forstemmende.

Det vil gjøres feil i tiden som kommer. Også myndighetene vil måtte treffe avgjørelser basert på antagelser og teorier man per nå ikke vet om holder vann før de er satt i sving. Det vi står midt i er nytt for alle, og det vil garantert bli verre før det blir bedre.

Derfor er vi sammen nødt til å besinne oss, grave ned trivielle feider og tvinge hodene våre over i tanken om det kollektive, at hver og én av oss tiden fremover må bli enda bedre på å bry oss om andre. Det i seg selv er iallfall alt annet enn skremmende.

Og hvor klisjéfylt, pompøst, svulstig og forutsigbart det enn er, bør vi alle være bevisst å sette helt vanvittig pris på de som nå jobber i helsevesenet, de som er der ute i førstelinja for å hjelpe de av oss som blir direkte og hardest rammet. La oss hjelpe dem ved å dra lasset sammen, så jobben deres blir litt lettere.