Av representantene våre på Stortinget tar nok alle (fra gamle Troms) gjenvalg. Det er selvsagt om ikke coronaviruset tar knekken på valget helt fra starten, og selve demokratiet vårt blir satt på vent et par år av folkehelseinstituttet.
Om det likevel blir valg, er nok Aps førstekandidat fra Lavangen Cecilie Myrseth sikrest. Hun var riktignok en slags tilhenger av sammenslåing av fylkene våre da hun var leder for fylkesrådet vårt. I det siste har det, som ventet, vært noe stillere om det, men nå har hun til de grader flagget sitt kandidatur i lokalpressen slik at ingen skal være i tvil om hvor hun lander. Bankers til Stortinget.
Når hun blir spurt hvor hun er fra i fylket, sier hun alltid det som passer den som spør best. I Tromsø er hun ofte tromsøværing siden hun gikk på skolen og var AUF-er her en gang. Sør i fylket hvor de fleste på Stortinget kommer fra, er hun på hjemmebane siden familien hennes fra barnsbein holder til der.
I den regjeringen vi nå ser ut til å få etter valget, satser hun sterkt på å bli fiskeriminister. Og det kommer hun til å lykkes med når alle partiene til venstre for lille Venstre samler seg rundt herr Støre som statsminister.
Litt tyngre er det nå blitt for Martin Henriksen fra Harstad. Nå har det vært ganske stille rundt denne karen de syv årene han har deltatt i rikspolitikken. Stemmetallene kan derfor bli vonde å forholde seg til. Ikke sikkert at det blir så lett for Arbeiderpartiet å finne sikker plass til denne innadvendte mannen på listene sine før valget. Det ser ut til at man kanskje har skuslet bort et helt mandat i løpet av disse årene på Stortinget. Nå strever man iherdig med å holde tyvetallet på målingene og Senterpartiet på en armlengdes avstand.
Finnmark krever å få beholde sine fem mandater i den nye mandatfordelingen. De har gode kort på hånden etter å ha blitt slått sammen med Troms under tvang. Nå heter det geografi. Da skal kvadratkilometer areal gi representasjon som innbyggertall. Eller kanskje vel så det.
En skal også huske at det fins dyktige politikere som Torgeir Knag Fylkesnes (SV) og hans motstykke i Finnmark som gjerne vil bli med sørover de også.
Det er faktisk ganske mange som vil til Stortinget om dagen. Langt flere enn det er plass til på stortingsbenken nordfra. Derfor må kanskje noen gjøre som et par av Arbeiderpartiets sentrale representanter gjorde nettopp. De trakk seg unna hele greia, fordi de sa at de ikke kjente seg igjen i partigruppene sine i inneværende periode, men nå er vi i Nord-Norge hvor det fins svært få jobber hvor en kan være sikret en million i årsinntekt fra første dag på jobben.
Vi har likevel en del politikere nordfra som vi bør gi noen flere muligheter. Sandra Borch fra Senterpartiet er dyktig, det samme må kunne sies om Cecilie Myrseth. Ikke tvil heller om at Torgeir Knag Fylkesnes, som har vært vårt beste kort til nå, må konkurrere med Cecilie Myrseth og eventuelt Sandra Borch om ministerposten for fiskeri.
Nå vet ingen hvordan det kommer til å gå med regionreformen, men trolig blir ingenting forandret. Fylkesrådet vårt har allerede rigget seg til det med de massive lønningene sine. De sitter uansett trygt. Skilsmisse-aksjonen for fylkene er selvsagt ikke enig i at alt blir værende som det er, og slik regjeringen ville ha det i sin tid.
For tiden er, som en sikkert vet allerede, en djevelsk fiende av gode hensikter og hakker hver dag i stykker de nye mulighetene, og sjansen for en lykkelig skilsmisse for fylkene svekkes langsomt ettersom fylkeskontorene fylles av ansatte i Vadsø og Tromsø. Det er imidlertid ingen grunn til å fortvile over prospektet «Four more years» for mange av de representantene som sitter løsest på listene. For det er nå reisevirksomheten må i gang til alle partilagene nordpå som en ikke har sett snurten av på snart fire år. Koronavirus eller ikke koronavirus.
En må bare trekke litt lærdom av den standhaftige fergemannen fra Sør-Troms, Herr Bendiks Harald Arnesen. Han ble sittende på Stortinget i en halv menneskealder for Arbeiderpartiet. Ryktet som noen sør i Troms må ha satt ut en gang etter krigen (vietnamkrigen), var at han var en ren djevel innenfor sosialpolitikken i en eller annen komite. Det var bare vi velgere som aldri fikk det med oss. Vår tabbe?