Fra sidelinja:

Den er sterkest som står alene

La det være sagt med en gang. Vi (Norge) kommer til å vinne kampen mot Covid 19. Vi utsetter virkningen til vaksinen kommer utpå høsten en gang.

KLAR TIL KAMP: Store deler av befolkningen er i selpålagt karantene. Det går ut over næringslivet. Bør vi isolerer oss på hver vår «øy», spør spaltist Herman Kristoffersen. 8FOTO: Hallgeir Vågenes, VG 

meninger

Det lille røde viruset kan ikke flakse alene fra øy til øy. Holme til holme. Det dør bare ut der det allerede har landet og kommer seg ikke videre siden ingen vil bære det over til nestemann eller kvinne.

Ikke etter krigen, Wall Street-depresjonen i 1929 og oljekrisen, hvor kongen satt på trikken med skiene sine, har vi slått så hardt og bestemt til. Myndighetene er nå i ferd med å gjøre oss flokkdyr til isolerte øyer hvor vi sitter avskjermet fra alle begivenheter som går for seg i samfunnet. Det være seg idrett eller kultur.

Ingen kommer heller i fullt alvor til å motsette seg de tiltakene som er her, fordi å være kritisk eller spørrende til strategien er det samme som å pisse i støvlene. Ikke engang egne støvler, men andres. Leger av alle støpninger kjemper seg nå også daglig inn i mediene for å blåse seg opp og kvekke at alt er for sent og en burde vært mye tøffere og hardere i klypa for måneder siden.

Alle har nå en mening om epidemien, både leger og institutter er på alerten og leter vilt etter den siste skurken som ennå ikke er registrert som positiv bærer av viruset. Drar en på hytta fordi en ikke greier presset i egen kommune, kan det koste deg to år i fengsel.

At det også oppfattes som alvorlig av næringslivet kan man bare spørre flybransjen om. Der avløses kuttlistene av nye kuttlister daglig. Verdens børser opplever nå en massakre hvor det som er igjen av aktiva bare er drøyt halvparten av hva det var en gang. Råolje koster bare drøyt en krone literen nå.

Også er det så utrolig lite, dette viruset. Det er bare på fjernsynet en har forstørret det en million ganger for at det skal skremme livskiten av oss, men selv der ser det faktisk ikke så verst ut, men det fester seg altså på de underligste steder og flyr hemningsløst rundt i luften rundt deg. Bare en grundig håndvask hindrer det å komme inn til slimhinner du har overalt på kroppen din og som du hele tiden fikler på med hendene dine.

Med alle tiltakene og karantener er vi blitt små øyer alle sammen. Hjemmekontorene hvor folk sitter i sofaen og prøver å se smarte ut, fungerer sikkert brukbart etter en tid. Bedriftene lærer av det hver dag, kontrollerer det, og endrer kanskje sine utbyggingsplaner nå.

Likevel kan det ikke ta fokuset bort fra at dette er den største solidaritetsaksjonen gjennom tidene i landet vårt. Det er en fullskala øvelse for en adskillig mer alvorlig tid hvor epidemien kanskje kommer til å ta masse liv for å redusere befolkningen på kloden vår. Husker noen Ebola? Det er slett ikke sikkert at kloden har bærekraft til den befolkningen som traver rundt her.

De gjorde oss altså til øyer. Det må ha vært den opprinnelige visjonen til direktorater og institutter som vi holder oss med. Vi skal helst ikke være i samme rom, og vi skal heller ikke kunne snakke med hverandre, unntatt digitalt. Skype skal være den eneste måten vi kan se hverandre rett inn i maska på. Smarttelefonen viser seg nå å være et verktøy hvor også staten med sine institutter kan følge litt med på. Der registreres trafikken minutt for minutt. De ser vi at snakker oftere sammen og tar den økte trafikken som et tegn på at strategien deres virker. Når de stimlet sammen i Ålesund på lørdag for å hamstre dasspapir fra butikkene der, fikk alle en melding fra direktoratet på telefonen sin om å pelle seg hjem.

Phyrros var engang en gresk hærfører som var kjent for hele tiden å vinne storslåtte seiere på slagmarken med soldatene sine. Hver gang han vant ble han feiret som den helten han egentlig var, men selv var han ikke helt komfortabel med det. For som han selv sa det: Om han vant bare en seier til så ville han være fri for soldater. Etter det ble navnet hans brukt for å fortelle at seiere kan være både store og viktige å vinne, men de kan også bli for dyre, og bli kalt en Phyrros-seier.

Ser vi noe av dette i dag? Skal vi sulte ut koronaen gjennom stor isolasjon og avstand til hverandre der vi sitter på de små øyene våre og vasker hendene til de ser ut som viskelær, porøse av alt såpevannet, hoster litt inne i albuen og skuler skeptisk til kinesere og italienere som bare er her på besøk.

Vi ser kanskje ikke helt at de er kinesere og italienere heller, fordi de har ansiktsmasker på seg. Før irriterte vi oss over ansiktsdekkende plagg siden vi ikke kunne se ansiktene til folk når man skulle snakke med dem. Der forsvant den diskusjonen siden hele resten av verden går med slikt nå.

Barn må få leke, døende trenger trøst. Ensomme trenger selskap. Vi vet selvsagt at økonomien trenger noen måneder for å finne tilbake til dagens nivåer, men hva med alt dette andre?

Blir vi tvunget til å tenke som Ibsen som lar doktor Stockmann si det i skuespillet sitt «En folkefiende»?

«Den er sterkest som står alene».