Havressursloven ses på som fiskerienes «grunnlov». Formålet med loven er å sikre en bærekraftig og samfunnsøkonomisk lønnsom forvaltning av de viltlevende marine ressursene og medvirke til å sikre sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene. I lovens §2 heter det: Dei viltlevande marine ressursane ligg til fellesskapet i Noreg.

Er norske fiskerier regulert slik at Havressurslovens intensjon overholdes?

Er det slik at fisken «ligg til fellesskapet i Noreg», når ungdom som ønsker seg et yrkesliv som fisker må skaffe tilveie 5-6 millioner for å kjøpe rettighet til å fiske, gjennom kvote? Er det egentlig bærekraftig og samfunnsøkonomisk lønnsomt at 95% av trålernes fangst fryses om bord, og ikke bidrar med nødvendig råstoff til norske fiskeindustribedrifter? Og medvirker det til å sikre sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene, når fisken losses fra trålerfryserommet og sendes til Polen eller Kina for filetering, for så å sendes halve jorda tilbake og ende opp i norske frysedisker?

Nå har Riksrevisjonen brukt nesten 1,5 år på å granske om loven følges. I mai skal rapporten legges fram for Stortinget.

Denne måneden skal Stortinget behandle kvotemeldingen «et kvotesystem for økt verdiskaping - en fremtidsrettet fiskerinæring». Meldingen er møtt med kritikk fra en hel næring. Den bidrar ikke med svar til hvordan vi skal få et mer bærekraftig fiske, den tar ikke inn over seg utfordringene med lite videreforedling her til lands og tilslutt er den så vanskelig tilgjengelig at selv næringa har problemer med å forstå den. 21 kystordførere har i et felles opprop krevd at stortingspresidenten må utsette behandlingen av kvotemeldingen til etter at Riksrevisjonens rapport er lagt fram og behandlet.

Ordførerne hevder Regjeringens forslag til kvotemelding vil forsterke ei utvikling hvor større deler av de norske fiskeressursene samles på stadig færre og mektigere hender. Miljøpartiet De Grønne støtter kystens krav og har sendt brev til Stortingets presidentskap med krav om utsettelse.

Tidligere fiskeriminister Geir Inge Sivertsen begikk et tillitsbrudd, som førte til at han måtte be om å gå av som statsråd etter kun 42 dager. Med sine handlinger var han med på å vanne ut tilliten mellom politikere og vanlige folk. Nå blir det opp til Odd Emil Ingebrigtsen å gjenopprette tilliten. Da er det uklokt å presse gjennom en stortingsbehandling som kan få uopprettelige negative konsekvenser, bare uker før Riksrevisjonens rapport foreligger. Nå er det tilliten til regjeringa, dens støttespillere og det politiske systemet som settes på en alvorlig prøve.

Det er ikke første gang fiskeriforvaltninga granskes. I 2004 felte Riksrevisjonene en nådeløs dom, og i rapporten sto det å lese: «fiskekvotene fastsettes i strid med bærekraftig forvaltning, rettighetene er skjevt fordelt mens fangstkapasiteten øker istedenfor å avta. Departementet og direktoratet mangler styringssystemer. Det er ikke samsvar mellom departementets mål og det som faktisk skjer». Også i 2017 hadde Riksrevisjonen revisjon, denne gangen ble det avdekket «for svak forvaltning av kystbestander, dårlig samarbeid mellom Norge og EU og kritikkverdig kontrollarbeid».

Miljøpartiet De Grønne mener at større andel av fisken skal disponeres av kystfiskeflåten, og med det legge grunnlag for mer videreforedling, større verdiskapning og lokale arbeidsplasser lang kysten.

Skal man forstå Havressursloven bokstavelig, så eies fisken i havet av deg og meg. Den tilhører ikke minst våre barnebarn, og de som kommer etter oss. Forvaltes den rett, vil den skape verdier og mat på bordet til evig tid. Det moderne Trollfjordslaget står 130 år senere på Løvebakken, nå som da handler det om rettighetene til å høste av havet.