For svært mange – meg selv og Pave Johannes Paul II inkludert – er fotball den viktigste av de uviktige tingene i livet. Det er fotball jeg planlegger uka etter, legger opp ferien rundt og passer på at bryllup og 50-årslag ikke kolliderer med. Faktisk har de siste sommerferiene utelukkende vært gjort i forbindelse med fotballturneringene til gutta mine.

Jeg var på fotballtur til England så sent som i februar, og dro til Nederland for å oppleve EM i 2000 og til Østerrike i 2008. Å si at fotball er livet mitt, er ikke så veldig langt unna sannheten. Jeg vil ikke gå så langt som Bill Shankly å si at det er viktigere enn liv og død, men tar man bort fotballen, er det fint lite igjen å juble over.

Koronakrisen, med den økonomiske bakrusen som ser ut til å følge i kjølvannet, har behørig fått banket inn at det er mye der ute som er viktigere. Likevel føler vi et stort savn når vi plutselig blir fratatt absolutt alt som omhandler denne fascinerende sporten.

Jeg ble nesten litt flau over skuffelsen jeg opplevde da Premier League og Champions League ble satt på hold. Årets fotball-EM er også utsatt til i 2021. Her er vi midt i en krise som har krevd 10.000 menneskeliv, verdensøkonomien er i ferd med å havarere og dette er hva jeg tar på vei over!

Uansett betyr det at jeg plutselig har mye tid det ikke er lagt planer for fremover. Somrene det ikke er VM eller EM føles ufattelig mye lengre og kjedeligere enn årene imellom. Man har ingen engelsk, tysk, spansk eller italiensk ligafotball å se fram til, og selv om det finnes et norsk substitutt, har de lagt en tre ukers fotballferie i juni/juli. Disse fremstår mer som tre år.

Fra før har jeg mislikt helgene hvor det er landslagspause. Det føles rett og slett tomt når det ikke er Premier League-, Eliteserie- eller til og med OBOS-kamper å se fram til – eller å glede eller ergre seg over utfallet av. En kamp med et B-preget norsk landslag skaper som regel ikke samme entusiasmen. Heldigvis har jeg som regel hatt muligheten til å følge mitt kjære Wimbledon på stream i League 1. Nå er også denne muligheten borte.

Selv ikke engang spill på løkka er mulig. Alle haller i byen er stengt og snøen ligger tungt over det som måtte være av utebaner. Og skulle man få til fotballsparking oppå snødekket, er vel heller ikke en ansamling folk noe Folkehelseinstituttet anbefaler. Dette med mindre lagene utelukkende er satt sammen av dem man er i nær familie med, som i de fleste tilfeller betyr en litt snodig førsteellever.

I barndommen var trikset å blåse opp en ballong, som man kunne sjonglere inne i stua med, når fotballhungeren ble for stor i romjula. Den rolige bevegelsen gjorde at man klarte å holde den i lufta dritlenge, husker jeg, så det fungerte som en slags reserveløsning for én dag. Jeg tror imidlertid én måned med ballonglek ubønnhørlig ville tatt livet av også den entusiasmen.

En engelsk kompis fikk det for seg at han skulle slutte å følge med på fotball, ettersom favorittlaget hans – Arsenal – holdt på å drive ham til vanvidd med sine tabber. Han konkluderte med at livet nok kom til å være mindre frustrerende hvis han bare kuttet ut fotballengasjementet, og begynte å skrive blogg om «sølibatet».

Etter en tid sluttet han med bloggen også – sannsynligvis på grunn av manglende respons fra dem rundt. Alle vennene hans navigerte livene sine etter fotballstjernene, så ingen så helt poenget med dette tulle-eksperimentet, langt mindre gadd lese om det. Ikke så forferdelig mange ukene senere la jeg merke til at han igjen fylte Facebook med sine frustrasjoner over Arsenals håpløsheter.

Vi som følger tromsøfotballen har også hatt grunner til å rive oss i håret. Med nedrykk for både TIL og TUIL, kunne lokalpatriotene se tilbake på et særdeles mørkt fjorår. 2020 ser foreløpig ut til å bli enda mørkere.

For 10 dager siden var hovedbekymringen at TIL ennå ikke hadde signert en spiss. I dag sitter man og lurer på om de kommer til å spille i det hele tatt. Torsdag ble de fleste i TIL permittert. TUIL ga de ansatte samme beskjed dagen før. Nedrykk er én ting, men hvor kan dette ende?

Spørsmålet vi nå stiller oss er om det vil bli noe seriespill 2020. Og hvilke konsekvenser får i så fall en kansellering? Kanskje blir den økonomiske krisen så stor at begge klubbene går konkurs? Hva sitter jeg igjen med da?

Dypest sett nærer jeg jo en kjærlighet til klubben. Om jeg aldri så mye har lirt av meg gloser og forbannet ting TIL har levert i året som har gått, bryr jeg meg virkelig om hvordan det går med dem. Akkurat som han engelske kompisen min fikk erfare, kan det hende at jeg også blir klar over hvor meningsløst livet er uten en klubb.

Noe sier meg at jeg ganske fort ville savnet å ha et TIL å akke meg over. La oss håpe at det ikke blir resultatet.