Fra sidelinja

Nå sitter vi virkelig fint i det

– Jeg er visst kommet på en feil klode! Her er så underlig (Sigbjørn Obstfelder i diktet: «Jeg ser»)

Herman Kristoffersen skriver om at verden har blitt litt mindre.   Foto: NASA

meninger

Før, når vi følte oss innestengte, kunne vi bare dra av gårde for å puste ut. Vi kunne flykte til steder vi bare hadde drømt om, sett filmer eller hørt musikk fra. Inne i sumplandskapet rundt New Orleans eller i de merkelige mangroveskogene fulle av sjøvann rundt ekvator.

Kunne klatret opp på fjell vi bare hadde sett nifse bilder av. Kunne kjøpt oss en sliten gammel bil og fartet rundt i Tex-mex-verdenen sør i grenseområdene i USA og drikke dårlig øl på månedsvis mens solen gikk ned hver eneste kveld på det samme stedet.

Nå kan vi ingenting av det lenger. Nå møter vi folk i det som ser ut som skuddsikre kjeledresser overalt. Smittevernfolk. Hele land og verdensdeler er stengt av, og ruller av piggtråd pigger seg ut på de utroligste steder. Noen håper virkelig at ingen skal bryte seg igjennom dem ved å slenge et ullteppe over piggene og hoppe over.

Politi, tollmyndigheter og folk i gule pestdresser har mapper og plastomslag med blodferske lover og forskrifter med seg. De er laget av politikerne deres, og skal sørge for at ingen slipper unna med mindre enn to uker i karantene. Neste skritt er at politiet kommer for å sjekke at du virkelig er på det hotellet de har plassert deg. Ellers kan du få en bot på 20.000 kroner. Dyr tur på byen.


Fra sidelinja:

Den er sterkest som står alene

La det være sagt med en gang. Vi (Norge) kommer til å vinne kampen mot Covid 19. Vi utsetter virkningen til vaksinen kommer utpå høsten en gang.


Er planeten blitt mindre enn den var før? Før var nemlig gode gamle Tellus så stor og raus at en alltid kunne oppleve noe annet på spennende steder, i bakgater og på vide sletter ute i verden. En kunne reist ut på Pampasen i Argentina og tatt seg jobb blant Gauchoene der.

Spist en av verdens beste biffer med fettrand på, Bife Chorizo, før en la seg under det slitte teppet sitt om kvelden, drakk litt vin, og drømte om Rosalita eller noen andre tankene ville dra inn under teppet. Verden var så stor og bak horisonten var det steder hvor ingen hadde vært.

En kunne også fiske makrellstørje i varme hav, kunne leve av kokosnøtter på små øyer i Stillehavet og forsvinne helt for skattemyndigheter og Nav. Det går ikke lenger i koronaens tid. Viruset er så lite og så globalt. Det har en gang for alle tatt knekken på alle slags drømmer en måtte ha hatt en gang. Selv flyene med den røde nesen, og selv hurtigruta, er nå kansellerte, og toget er ikke kommet frem hit enda. Alle sitter derfor fast i klisteret og kan ikke røre seg. Som stivnet i et maleri fra fortiden.

Alle i verden må nå gjøre nøyaktig det samme. Leger og smittevernfolk fra WHO (verdens helseorganisasjon) har tatt over politikken. Selv den mest tvilsomme av alle presidenter måtte bite i gresset og innrette seg. Nå har han bladd opp noen trillioner dollar og erklært full krig mot den lille røde pesten i alle sine femti stater. Den tidligere så uregjerlige mannen med det oransje håret står nå som en voksfigur bak de som har greie på pest og de små smittsomme djevlene.


Fra sidelinja:

«La oss først av alt håpe at det ikke blir krig i vår tid»

For da kommer det garantert til å gå til helvete.


Hvordan var reisen helt hit? Hva er det som har skjedd her hos oss på planeten vår? Vi er fra før scannet og undersøkt på alle tenkelige måter. Google har tatt bilder av alt av gateløp og hus over hele verden. Bare ørkensanden i Indre Mongolia og Sahara er noenlunde urørte mellom firfislene. Selv den utskjelte multikulturalismen fins ikke der i strøket.

Er vi nok digitaliserte nå som også GPS-tjenester er blitt en del av telefonen vår nå, og alle kan følge med på oss? Er man så ubetenksom at man kjører igjennom en bomstasjon for avgifter på vår ferd, blir man lagret i et digitalt minne i lange tider med et perfekt bilde av maska med dato og klokkeslett i den samme fila hvor de har hundre bilder av deg fra før. De er fra byenes overvåkingskameraer som ser på deg fra husvegger og egne rørinstallasjoner over veiene.

Skulle man være så uheldig at man trenger cash en dag er minibanken eller kortmaskinen mer enn villig til å sladre på deg. Ikke bare hvor du har vært, men også hva du eventuelt har kjøpt.

Vi er nå blitt en eneste verden. Ikke som før, da vi var flere på samme planeten. Det er dette som er nytt. Før hadde vi forskjellige måter å fikse utfordringene våre på, oss nasjonene imellom. Nå går ikke det lenger. Nå fins gjengen i hvite frakker og gule kjeledresser overalt og iverksetter denne globale aksjonen mot det lille koronaviruset med mål om å utsette pandemien noen uker.


FRA SIDELINJA

Hvilken historie tror du på?

Spaltist Herman Kristoffersen gjør seg opp noen tanker om Bernie Sanders og Donald Trump.


Det siste steget som sperret oss inne, ble nå tatt av helsearbeiderne. De la politikerne kjapt under seg med de gode argumentene sine. De stengte den siste fluktveien for oss hvileløse mennesker.

Dette var det som skjedde for et par uker siden på den gode gamle Tellus som vi trodde var en venn engang. Nå er vi alle sammen fanget av den samme tyngdekraften og karantenen på den lille blå tullingen i verdensrommet. Jorden.

Det er ikke noe å klage på, for det var vi selv som ville ha det slik, men underlig er det likevel.