Sett fra sidelinja

Nå er Norge oppe til eksamen

Samfunnet vi lever i er oppe til eksamen. Nå gjelder det å prestere på aller høyeste nivå, det er nå vi skal vise hva vi kan, hva vi har lært. Utfordringen er at vi er må løse oppgaver i mange fag, på en gang.
meninger

Hovedoppgaven er imidlertid klar; myndighetene varslet tirsdag i denne uken en strategiendring, nå skal ikke viruset bare bremses lengre, det skal slås ned. Det betyr at man skal ned i et reproduksjonstall på under 1, slik at viruset over tid dør ut. Det krever veldig tøffe tiltak, ikke bare i første fase, men ifølge FHI også i fortsettelsen.

I et liberalt demokrati som vårt søkes dette enn så lenge løst gjennom harde tiltak i kombinasjon med tillitsskapende, åpen informasjon mellom ledere og folk, akkompagnert av en opplyst presse. Det er mulig det holder, men det er ikke sikkert.

Kineserne har maktet å slå ned viruset, men har brukt sin totalitære verktøykasse for å sørge for å holde det i nedslått posisjon. Dersom vi skal makte det samme, uten å bruke de samme midlene, vil det kreve enorm disiplin og empati fra et helt folk, over tid.

Dette er den største og mest prekære oppgaven vi står overfor. Det burde ikke være så vanskelig å motivere et opplyst folk til å gjøre de rette tingene, gitt at vi har tilgang til bilder og informasjon om den helvetes forgård som nå har manifestert seg i de landene vi elsker høyest av våre ferieland.


Sett fra sidelinja:

Utfordring akseptert!

Sure gamle menn, som det er så forstemmende mange av, er noe av det tristeste Gud har skjenket verden.


Men ting tyder på at det tar tid før alle skjønner hva vi står overfor, og hva som kreves av den enkelte dersom vi skal unngå det. Derfor kan det bli på tale med et enda strengere myndighetsregime.

Det leder meg inn på oppgave to; vi prøves også i personvern og demokrati, og systemet testes langt mer enn vi liker å tro. Vi har allerede sett at Stortinget måtte begrense Regjeringens iver etter å tilta seg makt, etter at mange av våre fremste jurister advarte om hva som var i ferd med å skje. Så har vi sett at vi også her til lands har tatt i bruk sporing av mobiltelefoner for å se på endringer i pendlermønsteret.

I andre land går man lengre. I det demokratiske landet Israel brukte statsminister Netanyahu nødparagrafen, mot Knessets flertall, til å tvinge gjennom en lov som gir sikkerhetsmyndighetene en mulighet til å spore bevegelsene til koronapositive personer.

I Kina vet vi at det ikke fins grenser for statsvernet, og mange andre pusler dramatiske overvåkingsplaner. Så kan man si: Hva så – må vi ikke gjøre alt som står i vår makt for å slå ned dette viruset?

Mitt svar er nei – vi må ikke det. Det kommer et liv etter korona også, menneskeheten dør ikke ut, tvert om, den øker, selv midt i koronaens herjinger. Og da viser historien at det må tas kraftfulle grep for å trekke tilbake alle de fullmakter som ble gitt i nødens tid, ellers blir de der.

Forfatteren av bestselgeren «Sapiens», israeleren Yuval Noah Harari, advarer i en artikkel i Financial Times 20. mars om at tiltak som hastebesluttes når det brenner, har en tendens til å bli der. Det brenner stadig en lunte et sted, så hvorfor trekke tilbake retten til overvåking?

Denne delen av prøven må vi bestå, ellers venter det noe enda mer skummelt enn korona, på den andre siden. Å holde igjen på dette området krever kalde hoder, og kaster oss ut i den ekstremt krevende øvelsen det er å adlyde ordren fra myndighetene, samtidig som vi tillater en kritisk diskusjon om de samme ordrene.


Fra sidelinja

Tanker fra et hjemmekontor

Jeg hadde egentlig tenkt at denne spalten skulle være koronafri sone, men det lar seg ikke gjøre.


Det høres nesten umulig ut, men vi må nesten klare det. Hvis ikke gir vi oss politistaten og angiveriet i vold før vi rekker å fatte hva som skjedde. Og det er ikke gitt at vi klarer å vende tilbake til der vi var.

Den tredje oppgaven handler selvsagt om økonomi. Som alle skjønner kan det ikke tas beslutninger som utelukkende har et helsemessig perspektiv. Dette er vi egentlig vant til, økonomi og helse går hånd i hånd hele året, det tas beslutninger om liv og død basert på økonomi hver dag i dette landet.

Slik må det også være nå. Vi vil derfor komme til et vippepunkt der vi må sette i gang motorene igjen, selv om det vil koste liv, og selv om det vil øke risikoen for de som må på jobb. Ikke gjør folk som frykter for næringslivet til fiender av den gode helsesak – vi er helt avhengige av at dette perspektivet ivaretas.

Til sist – vi er oppe til eksamen i etikk og solidaritet. Eneste mulighet til en hederlig karakter er dersom vi evner, allerede nå, å løfte blikket. Norge kommer til å være blant de landene som kommer fra denne krisen med færrest skrammer, helsemessig og økonomisk. Den påstanden våger jeg. Spørsmålet som da må besvares blir: Hva kan vi gjøre for de som virkelig er i trøbbel?

Stryker vi her, stryker vi på alt.