Covid19-tiltakene er de mest alvorlige som noen gang er gjennomført i fredstid i Norge. De aller fleste følger dem, men det er fortsatt noen som tar mindre hensyn enn ønskelig. Sosialt press kan altså ligge bak valgene folk tar.

I mange år

har Nofima forsket på hva som gjør at folk spiser mat de vet at kan være farlig, og funnet flere interessante svar. Svar som vi forskere mener kan bidra til å forklare risikooppførsel i disse dager.

KRONIKKFORFATTER: Solveig Langsrud, seniorforsker i Nofima. Foto: JON-ARE BERG-JACOBSEN

Vi gjør helst det som forventes av oss – for dem som er viktig for oss

Vi har forsket på hvordan sosiale normer påvirker folks villighet til å spise mat som kan gjøre dem syke. Vi undersøkte hvor sterkt sosialt press folk følte under spesielle situasjoner og hvordan informasjon om risiko påvirket risikoopplevelse og -villighet.

Deltakerne i undersøkelsene skulle blant annet svare på hvordan de opptrer i 20 forskjellige situasjoner, som for eksempel en venns bryllup, første besøket hos dine kommende svigerforeldre og på en skitten taverna i utlandet.

Deltakerne opplevde, ikke overraskende sterkest sosialt press under sitt første møte med kommende svigerforeldre. Det skulle mye til for å takke nei til maten i en slik situasjon, både på grunn av de mulige konsekvensene, utfra empati for den som hadde laget maten og fordi det var en høytidelig formell situasjon der de var forventet å oppføre seg på en bestemt måte.

Resultatene fra våre undersøkelser tydet på at kostnadene ved å spise mat du mener er for risikabel kan oppleves som lavere enn kostnaden ved å bryte en sosial norm. Noen vil kanskje kalle det irrasjonelt å spise risikomat kun for å oppfylle forventningene til de rundt deg, men det er det ikke nødvendigvis – risiko for matforgiftning er bare en av mange hensyn hver enkelt må ta for et velfungerende dagligliv.

Vi anser at også for Covid19 vil sosiale normer påvirke folks villighet til å utsette seg for smitte. For myndighetene betyr dette at det er viktig å kommunisere hva som bør være sosialt akseptert adferd. Si hva folk flest tenker er riktig og viktig. Dersom flertallet av hyttefolk synes det er uansvarlig å dra på hytta nå, bør dette kommuniseres. Storsamfunnets stemme bør frem for å pålegge hver og en av oss et press for å oppføre oss «riktig». Ikke alle vil følge instruksene, men flere enn dersom minoritetsgruppers stemmer blir for tydelige. Her har media et ansvar.

Informasjon er ikke nok

Vi ga deltakere i våre undersøkelser informasjon om ulike typer mat, fra mat som er helt trygg til mat som kan føre til alvorlig sykdom. Deretter spurte vi om sannsynligheten for at de ville spise maten i situasjoner med ulike grader av sosialt press.

Deltakerne svarte at hvorvidt de ville spise maten eller ikke, var avhengig av hvor godt de forventet at det ville smake, sannsynligheten for å bli syk og hvor alvorlig syke de kunne bli. Det var mest sannsynlig å si ja takk til mat servert av andre dersom det var en situasjon med et sterkt sosialt press. Det gjaldt også risikomat.

Ikke bare det, sosialt press virket mer inn på sannsynligheten for å spise maten enn opplevelsen av risiko. Det å gi utfyllende informasjon om risiko, for eksempel mer informasjon om sykdomsbilde og kilder til smitten, hadde bare en marginal effekt på risikovillighet. Viktigere var hvilken type mat det var snakk om – deltakerne var for eksempel mer villig til å ta risiko når det gjaldt sukkererter enn kylling, selv om det var akkurat samme bakterie det var snakk om.

Vi ser altså at trygg adferd ikke bare er et spørsmål om tilgang til informasjon om risiko og hvordan du oppfatter risikoen, men avhenger av situasjon og hvilke sosiale normer som er knyttet til denne. Dette mener vi er viktig å ha i tankene også når risiko rundt Co-vid19-smitte formidles.

Covid19 endrer sosial omgang

Vi ser at Covid19-utbruddet har ført til at hele nasjoner slutter å håndhilse og å gi klemmer. De sosiale omgangsformene knyttet til høflighet, vennskap og omtanke er endret. Vi har blitt nødt til å avlære godt etablerte vaner. Dette viser at folk, i alle fall de fleste, er villig til å endre adferd og vaner når de føler at dette er det beste for samfunnet. Kanskje føler de et sosialt press til å endre seg?

Det er viktig å kjenne til mekanismene som påvirker oss, dette bør myndigheter og media tenke på. De bør fortsette som nå med å gi konkret informasjon om fare, og fortelle oss hvordan vi skal oppføre oss. I tillegg bør de fortelle oss hva som er forventet av oss, og hva folk flest gjør.

Det blir interessant å se om endringene opprettholdes når faren er over, slik at vi vil være bedre rustet til å begrense smitte ved senere utbrudd, eller om folk også denne gang vil gå tilbake til tidligere adferd.

Det er verdt å merke seg at det finnes mange forklaringer på hvorfor folk utsetter seg for fare. En vanlig grunn er rett og slett at vi er vanedyr og det er vanskelig å endre inngrodde vaner, selv om noen forteller deg at det kan være risikabelt. I tillegg kan det være at belønningen ved å trosse faren føles stor sammenliknet med den litt abstrakte tanken og lave sannsynligheten for å bli syk. Noen ganger tar vi også en risiko rett og slett for å spare tid, penger og krefter.