Av alle de rare oppdagelsene koronaperioden har gitt meg, er én av dem at jeg i oppveksten ikke var fullt så talentfull som jeg har gått rundt og innbilt meg.

Isolasjonsperioden har for min del blitt en tid for ettertanke. Ikke fordi jeg er spesielt melankolsk, men mer som følge av at vi bare har én TV-skjerm i huset. Ettersom jeg bare er tredje ivrigst etter å bruke den, er den blokk-booket av andre mesteparten av tiden.

Alternativet har for meg vært Nasjonalbiblioteket, som på nett har tilgjengeliggjort de fleste aviser og magasiner for søk. Og som den interesserte slektsforskeren jeg er, gjorde jeg et søk på mitt eget navn, for å se hva som skjulte seg. Det viste seg ikke å være bare bra.

I mange år har jeg gått rundt og fortalt folk at jeg startet journalistkarrieren i 13-årsalderen. Nasjonalbiblioteket kunne imidlertid fortelle meg at dette ikke stemte. Første artikkel som dukker opp med min signatur kom da jeg var kun 11 år.

Skulle ønske jeg fikk bekreftet oppfattelsen min om at jeg var en særskilt journalistisk begavelse, men det var det absolutt ingen tegn til. Artikkelen hadde den smått episke overskriften «Fotballturnering i Søndre Torsken», og for dem som ikke hadde fått drept leselysten allerede der, kunne to bilder av uryddig oppstilte fotballag ta kverken på den siste.

Det er mulig jeg fikk hjelp fra

min far med den første setningen, for «innbød til dyst» låt litt for avansert til å komme fra min unge hjerne. Utover det var det en platt, kronologisk beskrivelse av turneringen, totalt blottet for metaforer eller andre språklige grep, hvor finalen i turneringa følgelig ble nevnt i siste avsnittet.

At Troms Folkeblad fant på å trykke dette, uten først å ha gjort poeng av at det var en 11-åring som sto bak, er smått utrolig.

Publiseringen ga mersmak for min del, og selv om jeg ikke viste særlige tegn til forbedring, begynte jeg å levere fotballreferater jevnlig deretter. Jeg gjorde 8. divisjonsfotball til mitt spesialområde, da jeg skjønte at Vårsol og Søndre Torsken var lag ingen andre gadd å skrive om. Ikke noe desken heller gadd lese igjennom, så vidt jeg kan se av artiklene.

Jeg var alltid elendig til å ta bilder. Dette kunne man spore helt tilbake til starten. Med tiden skulle jeg oppdage at jeg sågar var enda dårligere til mørkeromarbeid. Dette aspektet skulle ødelegge det meste av reportasjer hvor kamera var involvert.

Problemet var at det på den tiden var forventet at man både skulle skrive og ta bilder. Jeg var av dem som bare behersket én av grenene. Heldigvis gjaldt det samme for Henning Lillegård, en annen ungdom som begynte i Folkebladet. Han skrev derimot som ei krykke, men var hvass både til knipsing og fremkalling. Pinlig klar over våre svakheter, begynte vi å jobbe som team, hvor jeg skrev og han tok bilder. Det hjalp.

Henning har siden blitt prisbelønnet fotograf i Dagbladet. Jeg har ikke høstet noen priser for skrivingen. Ingen av oss har uansett prøvd seg på annet enn paradegrenen vår siden vi forlot Folkebladet.

Jeg hadde tidlig interesse for musikk, og tok i fjortenårsalderen mot til meg og foreslo en artikkel som for første gang ikke handlet om lavere divisjons fotball. Med den grensesprengende artikkelen «Hva med unge popgrupper i Lenvik?» ble så kulturjournalisten Stig skapt.

Selv barnesidene i andre

aviser ville skrotet dette håpløse åndsverket. Ikke bare hadde jeg intervjuet seks

venner

av meg - han ene spilte jeg til og med

i band med selv

. Å si at jeg tidlig skjønte hva journalistisk integritet var, er en grov overdrivelse.

Saken jobbet ut fra fire problemstillinger – 1. Hvordan skaffe seg bandmedlemmer 2. Hvordan få tak i øvingslokale 3. Hadde bandet fått noen spillejobber? 4. Hvordan var økonomien i «rockebransjen»? Dette spurte jeg samtlige om.

At de færreste hadde øvingslokale, langt mindre hadde spilt ute, forhindret meg ikke fra å følge opp med spørsmål om økonomien. Forestillingene om at det lå store penger i musikkindustrien var tydelig, og er kanskje grunnen til at jeg senere kastet bort store deler av mitt liv på band.

Av en eller annen grunn stilte jeg Gro Øvereng, som spilte i jenteband, helt andre spørsmål, hvor jeg snarere virket interessert i å få bekreftet fordommene og forutinntattheten – både folkets og mine. De to svarene som gjorde artikkelen interessant, var hennes innrømmelse om at det skulle mindre til for jenteband å slå gjennom, ettersom «The Girls hadde greid det uten å kunne spille».

Svein Haralds vittighet om at «superartistene sto i kø» for å bli med i bandet, var sikkert et sleivspark til det håpløse spørsmålet mitt, men det skjønte jeg ikke da. Uansett, stoppet ikke dette makkverket meg fra å få en lang karriere som kulturjournalist. Kort tid senere anmeldte jeg plater for avisa og omtalte konserter hver helg, alt smertelig dokumentert for evigheten av Nasjonalbiblioteket.

Inspirert av musikkavisene jeg leste, manglet jeg totalt forståelsen for at det jeg skrev lå milevis utenfor stilen en lokalavis forfektet, men ettersom ingen som jobbet i avisa leste hva jeg lirte av meg, fikk dette fortsette. Synden kom imidlertid for en dag da Sissel Kyrkjebø spilte under Finnsnes i Fest, og jeg skrev en pubertal gonzo-reportasje, hvor jeg køddete beskrev forelskelsen overfor dama og tankene som rant gjennom hodet mitt da jeg varmet føttene hennes under intervjuet.

For første gang opplevde jeg å få en sint telefon fra noen i Folkebladet, hvor stedfortredende redaktør, Tom R. Johansen, ga meg det glatte lag. Han forklarte i klartekst hvor gudsjammerlig tåpelig dette journalistiske grepet var, og avsluttet samtalen med: «Nå er det på tide å bli voksen, Stig». Dagen etter sto imidlertid artikkelen på trykk, fullstendig uforandret.

Det er ikke bare journalistikken jeg har skjønt at jeg egentlig ikke var så god til. I hodet mitt hadde jeg også forestillinger om at jeg var god i sport. Nasjonalbiblioteket har behørig lagt de tankene i grus.

Andreplassen jeg kunne skilte med fra kretsmesterskapet i lengdehopp uten tilfart, fant jeg i resultatlisten i avisen fra den tiden – bare at den ikke blir videre imponerende når man ser at det totalt var kun 4 – fire – deltagere. Kanskje ikke noen bombe med så få, når jeg tenker meg om, i en så vidt snever sport.

Selv i Vårsols klubbmesterskap måtte jeg se meg slått. Finner imidlertid litt trøst i at jeg slo nåværende sportssjef i TUIL, Inge Takøy, i lengde. Han gruset meg dog i høydehopp.

Langrenn var liksom min sport, mente jeg på den tiden, men heller ikke her har hukommelsen stått meg bi. Kan finne én dokumentasjon på at jeg vant klubbmesterskapet i min klasse, men mange på at jeg ikke gjorde det. I hodet mitt vant jeg hver gang. Jeg må ha vært uheldig med smøringen.

Jeg kom også over konkurransen som gjorde at jeg sluttet med skisport. I et renn hvor alle talentene i området deltok, fant faren min ut at han skulle melde meg på. Han hadde imidlertid ikke vært like ivrig med å følge opp på utstyrsfronten. På samme måte som Magne Myrmo ble den siste verdensmester på treski, ble jeg den siste klubbmesteren på treski i Vårsol.

Da disse brakk, gikk jeg over til glassfiber. Det var bare at da alle andre gikk over til snutebindinger, hadde jeg fortsatt Rottefella. Dette plaget meg ikke voldsomt, inntil jeg i dette løpet skjønte at – slik som løypene var preparert – bremset bindingene hele veien, sånn at jeg endte desidert sist. Jeg unngikk å lese avisen hele uka, for å slippe å bli minnet på om skammen. Jeg rødmet selv da jeg kom over resultatlisten nå.

Om idrettskarrieren var en fiasko, hadde jeg fortsatt musikken. I ettertid kan det være et lystelig skue å lese det som ble skrevet om den. Det er et kjent fenomen at for å overkomme usikkerheten over egne kvaliteter, forsøker musikere ofte å kompensere ved å legge seg til en rockestjernestil. Denne kom ikke bare til syne på scenen, men også i avisartikler.

Som alle unge gutter, syntes også jeg det var morsomt med anerkjennelse hjemmefra. Folkebladet var fin å ha, også her. At vi iførte oss heldekkende gummidrakter med masker, for et intervju med avisen, forekommer seg svært komisk i ettertid. Skulle ønske jeg kunne si at jeg var 11 år, men sannheten er dessverre at jeg for lengst hadde passert 20.

I tillegg holdt vi ikke igjen når det gjaldt vyene. Over flere tiår ble det gang på gang fortalt hvor utrolig nær vi var det store gjennombruddet i utlandet. Det ser i etterkant noe trumpsk ut, hvor vi stadig lovet at noe stort skulle skje, selv om vi vel stort sett ikke var nærmere stjernestatus da vi sluttet som da vi begynte med dette.

Man skulle tro at det var

noe bedrøvelig over å få realitetene så til de grader banket på plass, men Nasjonalbibliotekets mimrestund har snarere fått meg til å innse noe positivt.

Mens dagens unge konstant konfronteres med det de har gjort, fra før de har lært seg å skrive, har min generasjon levd i lykkelig uvitenhet om vår tafatthet. Dokumentasjonen av våre blødmer har vært skjult i støvete arkiver, inntil de nå plutselig dukker opp til alles spott og spe.

Det var kanskje helt greit at jeg ikke visste hvor ubrukelig jeg faktisk var. Hadde jeg vært klar over det da, er det godt mulig at jeg hadde gitt opp. Moroa idretten, musikken og journalistikken har gitt meg, ville jeg ikke vært foruten – og hvis jeg visste at dette ikke kom til å føre til noe, ville jeg høyst sannsynlig sluttet med en gang.

Det har også vært en fordel at jeg ikke innså min begrensning når man tenker på jobben jeg til slutt endte opp med. Jeg har, tross alt, klart meg greit – det håpløse utgangspunktet til tross.