Sett fra sidelinja

Blir pensjonistene den nye vinen?

Det er tøffe tider for våre eldste.
meninger

Ikke bare står de i fare for å bli alvorlig syke av koronavirus – de blir også en del av «hva-så-statistikken», altså den delen av befolkningen som likevel snart skal dø og som det overhodet ikke er noen grunn til å lage oppstuss av. Sak blir det først når folk i førti- og femtiårene ligger på båre, da er det fare på ferde.

Det er ikke slik overalt. I tirsdagens utgave av Pandemipodden snakket forsker Susanne Normann om hvordan en massiv eldredød vil ramme urfolk i Sør-Amerika særlig hardt. Fordi de eldre er svært viktig i urfolkssamfunnene, de spiller en politisk rolle, en spirituell rolle, de er viktig for den psykiske helsen, de har det sosiale minnet, hukommelsen. Det var ikke tilfeldig at 80-tallets militærdiktatur i Guatemala tok livet av de eldste når de skulle sikre seg kontroll.

Kåseri:

Jeg gråter for min syke mor

Det bor nesten ikke flere i Nord-Norge nå enn i 1960. Byene Tromsø og Bodø har riktignok mangedoblet sin befolkning, men dette har skjedd på bekostning av bygdene.


Det fikk meg til å reflektere over hvordan vi tenker om våre eldre her i landet, ikke bare nå i koronatida, men hele tida. Hvilken rolle spiller de i vårt samfunn? I hvilken grad lyttes de til? I hvilken grad ses de på som en ressurs, som en Sareptas krukke av klokskap, erfaring og levd liv, eller bare som en utgiftspost, en fremmedfiendtlig helårs sydenturist, en vandrende vaffelspiser på skattebetalernes regning?

Jeg er redd for at vi – dersom vi unnlater nyansene – er mest på det siste. Det er fordi vår protestantiske og haugianske arv befaler oss til å tenke at arbeid og verdiskaping står over alt annet i livet, og dermed mister du all verdi når du trår over i pensjonistenes rekker. Du går fra å være bidragsyter til mottaker, og da er det over. Den som ikke lenger bidrar, mister alt.

Her blir demenssyke Solveig (88) overrasket med lift-besøk på bursdagen sin

På grunn av korona-situasjonen fikk ikke familien lov til å besøke Solveig Korsvik Pedersen (88) på bursdagen hennes. Med litt kløktig planlegging, klarte de likevel å overraske jubilanten på sykehjemmet.


Dette er en fryktelig feilslutning for vårt samfunn, først og fremst fordi det er uverdig. Dernest fordi vi glemmer at folk går av vakt fordi de har gjennomført den vakta de var satt til, i femti år. Og fordi vi ser ut til å glemme at den nye tittelen – pensjonist – bare er et uttrykk for hvor lønna kommer fra, folk er fortsatt advokater, lærere, snekkere, maskinister, sosiologer – de kan fortsatt sine fag, de er fortsatt en ressurs.

Det var nesten en regel, på de mange konferansene jeg overvar i mine år i Brasil, at de ble åpnet av en senior. Ikke bare åpnet, ofte var det folk langt oppi sytti- og åttiårene som var paneldeltakere og foredragsholdere. Jeg la merke til at de fant seg vel til rette på talerstolen, snakket uanstrengt om sitt fag, og delte villig av sine erfaringer. Salen lyttet, og jeg kunne ane respekt og aktelse for hva vedkommende stod for og hadde utført i sin lange karriere.

Intervju med Martha Otte:

Går av etter 21 år i TIFF: – Egentlig er jeg en slask og en jordbruksavløser

Visste du at Martha Otte var jordbruksavløser i fem år, at hun er en filosof i bunn og at hun ikke greier å pynte seg – ikke engang til nyttårsaften? Vi har pratet med den tidligere TIFF – sjefen om hennes tid i festivalen og alt rundt, bak og inni.


Har jeg noen gang vært på en konferanse i Norge hvor hovedtaleren, eller andre talere for den saks skyld, var på denne alderen? Jeg tror ikke det. Vi har en slags magisk grense på om lag sytti år, kan det se ut som, der vi rett og slett avskriver de som har overskredet grensen, hva enn de måtte ha å komme med. Vi fnyser av land som har statsledere i syttiårene – hadde det ikke vært for at Joe Biden er vårt halmstrå i kampen mot verdens dummeste mann, hadde vi avskrevet ham som altfor gammel. 77 år.

Denne magiske grensen ser ut til å ha en slags toveis virkning, for det virker på meg som om mange også avskriver seg selv ved oppnådd alder. De begynner å omtale seg som pensjonister, de skriver som om de fortsatt var oppegående økonomer, men signerer leserinnleggene med Pensjonist, Kvaløya. Pensjon, fra latin, betyr betaling eller avdrag. De har altså frivillig fjernet sin egen yrkestittel, og foretrekker å omtale seg selv, å definere seg selv, som en som mottar betaling.

Sett fra sidelinja

Ting vi klarer oss uten

Nå blir vi alle fattigere, sier økonomene om det forventede viruset i økonomien.


Denne selv-avskiltingen blir forsterket gjennom et system der vi har satt en kollektiv grense for pensjon, en slags trakt alle skal styres inn mot, og som tidlig, altfor tidlig, blir et mål i seg selv. Banker tilbyr tjueåringer pensjonssparing for at de skal ha en ekstra slant den dagen de skal slippe å bidra og bare bolse rundt. Folk i sekstiårene, i sin beste alder, begynner å snakke om pensjonisttilværelsen, den tiden da de skal gjøre bare det de har lyst til, leve sitt eget liv. Man går inn for å stille seg på utsiden.

Vi har med andre ord et system der storsamfunnet systematisk stenger ute våre eldste innbyggere fra de viktigste arenaene, samtidig som våre eldste har sluttet å regne med seg selv. Dette er en ond sirkel som må brytes, for alles beste. Som en illustrasjon: Mange tenkte at Gro pensjonerte seg som politiker da hun overlot roret til Jagland i 1996. Vel, hun var 57 år.

I andre land kunne hun fortsatt ha vært statsministerkandidat.