Ikke bare står de i fare for å bli alvorlig syke av koronavirus – de blir også en del av «hva-så-statistikken», altså den delen av befolkningen som likevel snart skal dø og som det overhodet ikke er noen grunn til å lage oppstuss av. Sak blir det først når folk i førti- og femtiårene ligger på båre, da er det fare på ferde.

Det fikk meg til å reflektere over hvordan vi tenker om våre eldre her i landet, ikke bare nå i koronatida, men hele tida. Hvilken rolle spiller de i vårt samfunn? I hvilken grad lyttes de til? I hvilken grad ses de på som en ressurs, som en Sareptas krukke av klokskap, erfaring og levd liv, eller bare som en utgiftspost, en fremmedfiendtlig helårs sydenturist, en vandrende vaffelspiser på skattebetalernes regning?

Dette er en fryktelig feilslutning for vårt samfunn, først og fremst fordi det er uverdig. Dernest fordi vi glemmer at folk går av vakt fordi de har gjennomført den vakta de var satt til, i femti år. Og fordi vi ser ut til å glemme at den nye tittelen – pensjonist – bare er et uttrykk for hvor lønna kommer fra, folk er fortsatt advokater, lærere, snekkere, maskinister, sosiologer – de kan fortsatt sine fag, de er fortsatt en ressurs.

Har jeg noen gang vært på en konferanse i Norge hvor hovedtaleren, eller andre talere for den saks skyld, var på denne alderen? Jeg tror ikke det. Vi har en slags magisk grense på om lag sytti år, kan det se ut som, der vi rett og slett avskriver de som har overskredet grensen, hva enn de måtte ha å komme med. Vi fnyser av land som har statsledere i syttiårene – hadde det ikke vært for at Joe Biden er vårt halmstrå i kampen mot verdens dummeste mann, hadde vi avskrevet ham som altfor gammel. 77 år.

Denne selv-avskiltingen blir forsterket gjennom et system der vi har satt en kollektiv grense for pensjon, en slags trakt alle skal styres inn mot, og som tidlig, altfor tidlig, blir et mål i seg selv. Banker tilbyr tjueåringer pensjonssparing for at de skal ha en ekstra slant den dagen de skal slippe å bidra og bare bolse rundt. Folk i sekstiårene, i sin beste alder, begynner å snakke om pensjonisttilværelsen, den tiden da de skal gjøre bare det de har lyst til, leve sitt eget liv. Man går inn for å stille seg på utsiden.

Vi har med andre ord et system der storsamfunnet systematisk stenger ute våre eldste innbyggere fra de viktigste arenaene, samtidig som våre eldste har sluttet å regne med seg selv. Dette er en ond sirkel som må brytes, for alles beste. Som en illustrasjon: Mange tenkte at Gro pensjonerte seg som politiker da hun overlot roret til Jagland i 1996. Vel, hun var 57 år.

I andre land kunne hun fortsatt ha vært statsministerkandidat.