Sett fra sidelinja

Arbeit macht frei – eller noe slikt

Historieløshet er farlig og kan føre til at store feil gjentas, eller i beste fall aldri rettes opp.
meninger

Stille, stille, i ly av langt mer høylytte protester mot all slags, har historielærerne i grunnskolen forsøkt å rope varsko om forvitringen av historiefaget i skolen. Det er et enormt paradoks, i en tid der koronaforvirringen er total, og alle spør seg hvordan dette kunne skje, hvorfor var ikke beredskapen bedre? Det samme spørsmålet stilte man seg i april for 80 år siden.

Først litt bakgrunn. Historie var et viktig fag i grunnskolen i halvannet århundre, fra nasjonsbyggingen på begynnelsen av 1800-tallet til man i 1960 bestemte seg for å innlemme historie som en del av samfunnsfag, sammen med samfunnskunnskap og geografi. Siden har det gått nedover bakke, først med timetall, snart bare en fjerdedel av matematikk, og nå, i 2020, med en ny reform som visker ut siste rest av faget.

Den utgående planen har i seg klare krav til kompetanse hos elevene, de skal kunne noe om nyere og eldre norsk historie, om den industrielle revolusjon og om den amerikanske frihetskampen. Blant annet. Konkrete kunnskapskrav, og en felles referanseramme for den oppvoksende slekt.

I den nye, som fases inn i august 2020, er alle konkrete krav erstattet av 19 svært luftige formuleringer, som for eksempel «reflektere over korleis menneske har kjempa og kjempar for endringar i samfunnet og samstundes har vore og er påverka av geografiske forhold og historisk kontekst»

Jeg skal ikke kjede leseren med flere kompetansemål fra den nye planen, men stille meg skulder ved skulder med de som sier fra: Det er et nærmest ufattelig mistak å fjerne historie som fag. La meg illustrere med noen enkle eksempel, ikke fra læreplanen, men fra virkeligheten.

En artikkel i USA Today rapporterte for noen år siden at det i Sør-Afrika var klart for det første valget der de såkalte «born frees» kunne stemme, altså de som var født etter at Mandela hadde nedkjempet apartheid og innført frie valg.

Mange, mange hadde gitt sitt liv til denne kampen, og enda flere hadde lidd enorm smerte og tap. Likevel, omtrent 20 år senere, uttalte mange unge svarte at de ikke helt så vitsen med å stemme, og heller ikke identifiserte seg med frihetskampen. 20 år, altså.

Da Brasils president Jair Bolsonaro utnevnte ny kulturminister for ikke lenge siden, overrasket sistnevnte med å holde en tale som noen, antagelig fordi de hadde klare kompetansekrav i sin historieundervisning, gjenkjente som ordene til Goebbels, Hitlers propagandaminister. I tillegg spilte han Wagner i bakgrunnen under opptaket, noe som forsterket inntrykket av en i overkant sterk fascinasjon for nazismen. Han måtte heldigvis gå, til tross for at ikke alle skjønte problemet.

I mer hjemlige trakter fins det nok av historier om historieløshet, hvorav kanskje det verste for oss nord i landet er den offisielle norske krigshistorien, som veksler mellom Vemork og en og annen bombe i nærheten av Karl Johan, men totalt ignorerer de enorme lidelsene i Finnmark og slaget om Narvik. Ingenting om dette i de nye læreplanene. Trøsten er at det eneste gjenværende konkrete målet handler om majoritetssamfunnets behandling av den samiske befolkningen.

Eksemplene over viser med all tydelighet at historieløshet er farlig og kan føre til at store feil gjentas, eller i beste fall aldri rettes opp. Vi lever nå i en tid der mange og tunge krefter gjør det de kan for å destabilisere samfunnet gjennom egne fortellinger om nåtiden og fortiden, for å forme fremtiden, etter modell av Sannhetsministeriet i George Orwells «1984». Historie er av gode grunner det viktigste faget i den totalitære stats skole, mens de liberale, frie demokratier håper fremtiden gir seg sjøl - og skjønner i alle fall ikke hva fortiden har med saken å gjøre.

Om man legger godviljen til kan man på mange vis skjønne hva som ligger til grunn for myndighetenes utvisking av fagets klare kompetansekrav. For noen tiår siden ble det viktig å begynne å snakke om ny-historisismen, «fra historie til historier», noe som var et brudd med den, ofte statskontrollerte, autoritative historiefortelling slik vi kjenner den fra leksikon og gamle lærebøker. Dette skjedde, og dette var årsaken, basta.

Det er bra at det stilles spørsmål ved etablerte fortellinger, men jeg kan på ingen måte forstå hvorfor man skal dra det så langt som nå, der faget, i den grad det overhodet undervises, er offer for den enkelte lærers skjønnsmessige vurdering om hva som er viktig, hva som skal med og hva som skal gå i glemmeboken. Hvis vi kan samles rundt forskeres felles fortelling om klima, kan vi det om historie også.

Om ikke risikerer vi fremtidige generasjoner der noen vet alt om 1814, mens andre bare må konstatere at det var året som kom etter 1813.