Lørdagskåseriet

Jeg skulle ønske det var over nå

Selvsagt skjønner vi i alle sammen at det er til alles beste at karantenereglene følges.
meninger

At vi holder oss hjemme. Vasker hendene manisk. Klorer dørhåndtak og toaletter. Står en meter unna nestemann i kassakøen. Hvis alle gjør så godt vi kan og helsevesenet vårt klarer brasene, kan vi kanskje slippe heldig unna denne gangen.

Men som det heter i det gamle ordtaket: «Aldri så galt at det ikke er godt for noe». Det er kanskje ikke nå vi skal spøke for mye, all den tid folk over hele verden i skrivende stund kjemper for livet. Dog er det slik at en brannruin gir muligheten til å bygge et nytt og bedre hus. Når pandemien en gang er over, ville det være idiotisk om vi ikke griper sjansen til å forbedre samfunnet.

Nå har jeg ikke akkurat tro på at vi kan sette en tykk strek over all urett og at et nytt, rettferdig samfunn skal stige frem som en fugl føniks opp av covid19-asken, men hvis vi i alle fall kunne rydde av veien noen usannsynlig unødvendige fenomener, hadde det ikke skadet.

Russefeiring, for eksempel. Ja, jeg vet at russefeiringen er gammel som alle hauger og selv Kong Harald gikk i russetog. Nå var det litt andre tider den gangen, noe som viste seg ved at den kommende kongen skøyeraktig bar fanen «Gå ikke som en svekling, bruk Salamonsens brøstparykk», hvilket både forteller oss at det var en tid der kroppsbehåring var et adelsmerke og at humor i offentlige rom på sekstitallet var av det relativt uskyldige slaget.

I Tromsø er årets russefeiring mer eller mindre avlyst, noe som må sies å være en meget voksen og ansvarlig avgjørelse av 2020-russen, som sikkert hadde gledet seg stort. Den norske russefeiringen har uansett med årene antatt sinnssvake former. Hvilket annet land godtar at elevene i eksamenssemesteret skal feire sammenhengende i to uker før de er ferdig på skolen?

At attenåringer, rett før eksamener som kan avgjøre deres fremtidige yrkesliv, skal bruke sytten lesedager til å oppnå høyest mulig promille på kortest mulig tid, hvis eneste inntektsbringende potensiale er om katapult-spying skulle slumpe til å bli olympisk gren.

Attpåtil har gjerne de unge håpefulle spart flere hundre tusen kroner i forkant av feiringen for å kjøpe trafikkfarlige varebiler som utstyres med stereoanlegg som er så kraftige at det trengs egne aggregat for å drive udyrene.

Til alt overmål skal disse monsteranleggene brukes til å spille dansemusikk med vitser om voldtekter og overgrep, bestilt av russen selv og produsert av musikkbransjens absolutte moralske og kunstneriske bunnslam.

Ja, jeg innså umiddelbart etter at jeg skrev disse ordene at jeg selvsagt er blitt en skikkelig gamlis, et gledesdrepende, sutrende fossil som verken forstår eller unner ungdommen gleder. Og selvsagt må det være surt å være en kommende russ og ha sett frem til den ultimate hedonistiske feiring gjennom mange, lange ungdomsår, bare for å se moroa fjernet av en pandemi, av alle ting.

Men her er greia, kjære russ: Det er ikke en spesielt imponerende prestasjon å fullføre videregående skole. Det er stort sett det som forventes av dagens ungdom, og etter skolereformene på nittitallet har til og med alle elever rett til videregående opplæring.

Sannsynligvis vil de fleste av dere studere på høyskoler eller universitet i mye lenger tid enn det som er unnagjort før russefeiringen. Som attenåringer har russen hele livet foran seg, og hvis folk tenker over livet som pensjonist og konkluderer med at det største savnet har vært at man drakk for få liter alkohol under russefeiringen, må man ha levd et seriøst underlig liv.

Russefeiringen slutter tradisjonelt på selveste syttende mai, nasjonaldagen med stor N. Syttende mai er vi, som kjent, så glad i, som sjefsmoralisten Margrethe Munthe i sin tid formulerte det.

Og herre min hatt, så glad vi er i 17. mai. Vi kler på oss bunader, som skal vitne om vår bondske og enkle fortid, selv om draktene koster mer enn en brukbar bruktbil. Vi vifter med flagg med en inderlighet som bare matches av nordkoreanske stadionleker og Donald Trumps valgkampmøter.

Vi går i tog og marsjerer lystig til de halvfalske tonene av «Gammel jegermarsj». Og alt dette har vært greit fordi 17. mai har vært barnas dag! I motsetning til totalitære regimer, feirer vi ikke med militærparader og raketter, vi setter ungene i sentrum og gjør nasjonaldagen til en trygg og fascinerende praktdag for den oppvoksende slekt.

Det vil si, inntil den bisarre skikken sjampagnefrokost slo om seg.

På ett eller annet tidspunkt ble det plutselig akseptert, og etter hvert også forventet, at voksne mennesker skal begynne 17. mai grytidlig med å samles i store forsamlinger for å spise kanapeer, fråtse i kaker pyntet med det norske flagg i form av jordbær – og for å drikke «bubbler», «sprudlevann», «mårrasjampis» eller hva folk nå enn kaller musserende vin for.

Det er ikke så mye man kan være sikker på her i livet. Noen få ting skiller seg ut: At snøen kommer til å gjøre comeback i Tromsø lenge etter at man tror våren har ankommet. At kjøleskapet sier farvel med et vissent «hsssss» nøyaktig to uker etter at garantien er utløpt. At veiene på våren ser ut som ei opptygd fillerye i en hundegård.

Og at nordmenn som begynner dagen med å drikke alkohol kommer til å oppnå en høy grad av beruselse. Kanon. Pære full. Møkkings. Svingstang. På en snurr. På druen. Kjært barn har mange navn.

Men er det nå en slik god ide å ta et vellykket konsept – nemlig å feire nasjonaldagen som barnas dag og la barn bejuble frihet, demokrati og positiv nasjonalisme i trygge omgivelser – og legge til hundrevis av drita fulle voksne som midt på dagen skal snuble rundt i barnetogene og brøle «sjikkelakke», med restene av oppkast fra pisket krem og billig cava dryppende fra munnvikene?

Det er jo strengt tatt ikke sånn at voksne nordmenn ikke har tilstrekkelig mange anledninger til å nyte alkohol. Polet klarer nesten ikke bære ut nok rødvin og cognac i hyllene for å holde landet på en evig snurr. Og er ikke polvarene nok, er vi så konstant tørste at det etter sigende er blitt omsatt stjålet Mack-øl for flerfoldige millioner i bygde-Troms.

«Den av eder som er uten synd, han kaste den første sten» (Joh 8:7). Jeg har vært russ og tasset omkring i en lite kledelig kjeledress. Jeg har deltatt på sjampagnefrokoster med påfølgende flyktige og uklare minner om borgertog og syttendemaisløyfer dynket i kebabsaus. Jeg forstår hvorfor russefeiring og sjampisfrokoster er populært: Det er gøy.

Men noen ganger må vi ta et skritt bakover og vurdere om vi skal ofre artige ting av hensyn til fellesskapets beste. Som røykeloven, som forbud mot privat fyrverkeri, som fartsgrenser: Det er ikke så moro, men når vi tenker oss om, skjønner vi jo alle sammen at man må sette foten ned.

Nå har korona-elendigheten gitt oss en gyllen mulighet til å rydde opp i absurde uvaner, som for eksempel hangen til å ete flaggermus. Jeg kan videre for eksempel ikke tenke meg noe annet at det nå endelig blir slutt på alle mennene som unnlater å vaske hendene etter å ha vært på toalettet.

Med litt flaks gjør vi et kollektivt oppgjør med russefeiring i mai og fulle folk på 17. mai også.