Arctic Center i Finnheia - et veivalg i verdier

Det har kommet grovkorna respons fra politikere og næringsliv etter at mange har engasjert seg for å bevare Finnheia. Spesielt etter at det ble klart at AP står ved sine erklæringer og stemmer nei til Arctic Center og hytteby. Av mange blir det nå fremstilt som at å ville bevare Finnheia, er ensbetydende med å være næringsfiendtlig, motstander av vekst i Tromsø og beint fram negativ til utviklingen av hele Nord-Norge.

For eller imot. Utvikling eller bakstreveri? En stormende og polarisert lokaldebatt er i ferd med å fjerne fokuset fra hva dette egentlig dreier seg om. Er det virkelig valget mellom bevaring eller utvikling vi står overfor?

Dette handler ikke om hyttelandsby eller friluftsliv. Utvikling eller stagnering. Det handler ikke om det ville skapt hundre eller til og med tusen arbeidsplasser. Det vi diskuterer er hvordan vi som mennesker og lokalsamfunn forholder oss til det store bildet. Og hvordan vi implementerer dette i lokalpolitikken. Dette handler om eksistensielle verdier. Hva vi vil vektlegge når vi skaper noe nytt, hvordan vi vil ivareta det gamle og hvilke verdier som skal ligge til grunn for den kommende samfunnsutviklinga. Arctic Center har blitt en symbolsak.

Planleggingen av Arctic Center har pågått i førti år, og vi kan ikke annet enn å anerkjenne det brennende engasjementet som ligger bak. Arbeidet er utvilsomt fundert i en ekte kjærlighet til Tromsø som by og destinasjon. Vi som skriver kan også ta oss selv i å tenke at jo … det kunne nok ha vært fint å hatt slike fasiliteter bare en svipptur unna. Så hvorfor skilles vi så dramatisk fra så like utgangspunkt?

I stedet for å se tilbake på de siste førti åra, vil vi se fremover. Verden, Norge – ja, også Tromsø – har endret seg siden 80-tallet. For å ikke nevne det siste tiåret. Og bare siden 12. mars i år har samfunnet som vi kjenner det, blitt snudd på hodet. Det er mye vi vet i dag som vi ikke visste for 40 år siden.

Til eksempel; viktigheten av å ta vare på biologisk mangfold, senke forbruk, satse på fornybare ressurser og gi rom for og lære av urfolkenes kultur. Når det oppstår indre splid som følge av hvordan vi tar innover oss den nye kunnskapen, står vi overfor et veivalg.

Kunnskapen vi har om vår påvirkning på verden, har gjort én ting ubehagelig klart: Vi må endre oss. Det finnes ingen vei utenom. Byer og land går i bresjen for å vise vei inn i en tid hvor det vil bli knapt om plass og ressurser. Norge vil gjerne være blant disse pionerene.

I så fall må vi velge det.

Velstanden vår har blitt til ved dyktig og effektiv utnyttelse av natur og ressurser. Men det er hensynet til natur og ressurser som kommer til å sikre videre opprettholdelse av høy levestandard, verdiskapning og verdifulle liv. Dette er ikke et hensyn vi kan begynne å ta om fem år eller om ti år. Dette er et hensyn vi aldri skulle sluttet å ta.

Med plansaken Arctic Center, står Tromsø ved et veivalg – og ved et verdivalg. Skal vi opprettholde gamle samfunnsstrukturer hvor mangelen på hensyn til natur, kultur og lokal næring har ført oss til randen av global økologisk og økonomisk kollaps? Eller skal vi investere kreftene og pengene våre i nytenkende og kreativ samfunnsutvikling, som tar opp i seg fersk kompetanse og kunnskap?

Det er ikke lenger “evig vekst” som definerer økonomien. Vi ser at natur ikke er en “uendelig ressurs”. Luksuriøse installasjoner og tilbud om forbruk og underholdning begynner å bli utdaterte verdier. I dag ser vi hvordan byer og land går tungt inn for nullsum-regnskaper, reverserbare inngrep og redefineringer av hvordan man lever og opplever – dét er utvikling. Næringene er helt nødt til å etterkomme disse føringene for å bestå. Byene som vil bli husket som moderne og fremtidsrettede for vår tid, vil være dem som går i front for denne trenden.

Mens de fleste bekymrer seg for munnbind og Antibac, har den nederlandske hovedstaden som vanlig sett fremover. Amsterdam har allerede vedtatt en banebrytende økonomisk strategi for å komme seg på beina i post-korona paradigmet. De har blitt verdens første by til å implementere en ikke-vekst basert økonomisk plattform, den såkalte “smultringmodellen”.

Denne går ut på å sikre det sosiale levegrunnlaget for alle mennesker, nå og i fremtida, og samtidig holde seg innenfor planetens tålegrenser. Dette eksempelet på fremtidsrettet tenkning fra en av verdens mest innovative nasjoner, står i sterk kontrast til hvordan Tromsøs elite går i harnisk over at noen stiller seg kritiske til å bygge og forbruke seg ut av krisa.

Vi står i akutt massearbeidsledighet og overfor enorme sosiale utfordringer. Vi har opplevd det største børsfallet siden depresjonen, og det vil statistisk sett ennå gå 15–20 måneder før effekten av dette slår ut i det globale finansmarkedet. En samtidig historisk kollaps i oljenæringen nærer opp under en foruroligende følelse for hva fremtiden vil bringe og hva slags satsinger vi bør gjøre. På den annen side gir situasjonen en gylden sjanse til nytenkning. En reell mulighet til å redefinere visjonene våre for samfunnsutviklingen.

Ønsker vi å benytte oss av denne historiske sjansen?

I gamle dager var effektiv næringsutvikling å få gjort mest mulig fortest mulig og utfordringene var av logistisk karakter. Å sikre nok tilgjengelighet på energi og materialer til å følge opp visjoner og investorkapital. I dag er situasjonen en annen: vi har et tak å forholde oss til. Miljøkvoten til Arctic Center, må kuttes en annen plass i kommunens utviklingsplaner. Vi kan ikke velge mellom utvikling eller bevaring. Moderne næringsutvikling må være både utviklende og bevarende.

I Flakstad i Lofoten “brytes mark” (metaforisk talt) når kommunestyret nå har vedtatt at kommunen skal bli arealnøytral; Skal du bygge ut én plass, må du rehabilitere en annen. Vi spør: anser vi Flakstad som bakstreversk og gammeldags? Eller som beundringsverdig eksempel på fremtidens næringspolitikk?

Tromsø kommune har med denne saken mulighet til å sette startskuddet for en ny måte å tenke næringsutvikling på. Tromsø AP, sammen med flere, er i ferd med å gi det rommet som trengs for at en tilsvarende innovativ politikk skal kunne bli mulig. Dette heier vi fram! Vi er sikre på at den mest profitable, langsiktige næringsstrategien vil basere seg på utbygginger som gir mer enn de tar.

Mange bruker korona-krisa som et argument for at vi må satse på utbygging av turistnæringa, for å komme på beina igjen. Men mer enn noe annet har denne krisa tilslørt sårbarheten til Tromsøs avhengighet til reiselivsnæringen, dermed er det vanskelig å forstå den som et argument for å gjøre byens fremtid enda mer betinget turismen, uten først å sette en fot i bakken. Krisetid gir rom for tenketid, og en mulighet til å se på hvordan vi skaper reell bærekraftig turisme for fremtida!

Reiselivsnæringen i Tromsø er bygget opp på våre naturgitte forutsetninger. Nordlyset, kvalen, snøen, fjellene – den rå og uberørte naturen. Dette blir omtalt som vår suksessoppskrift. La oss investere i å styrke tilgjengeligheten på vår suksess. Flere traseer, flere turhytter, -gammer, -lavvoer og et vidt spenn av opplevelser.

Å utbedre de tiltakene som allerede finnes, gjennom for eksempel veitoaletter, skilting og bedre parkeringsmuligheter, vil vi øke kapasiteten til dagens reiselivsbedrifter, uten å tilspisse konkurransen. Tiden er inne for å satse på reelt bærekraftig turisme. Mange steder og byer i Norge og verden tenker fremover og har i dag som mål å bli en bærekraftig turistdestinasjon. En av dem er Bodø. De ler neppe av oss dersom vi skulle komme til å tenke like fremtidsretta som dem.

Samene ble tvangsforflyttet fra Finnheia for 100 år siden. Nå risikerer den gjenværende reindriftsnæringen å bli skvist ut til fordel for enda mer industri, og lokale bønder har fått kjenne en ufrivillig ekspropriasjon på kroppen. Hva signaliserer vi om våre verdier når et samisk senter foreslås oppført – uten støtte fra Sametinget – hvor det skal tjenes penger på “prøving av samiske klær” mens man viser fram etterlevningene fra tvangsfordrivingen som underholdning for turister?

Går det an å kalle seg urfolksby da?

Tromsø har en rein i kommunevåpenet sitt og som ornament på ordførerens smykke. Den internasjonale strategien til Tromsø vil “løfte fram Tromsø som urfolksby”. Vi markedsfører oss tungt på denne fronten, og vil gjerne fremstå som en by med kulturelt mangfold og som fremtredende eksempel for samarbeid og syntese mellom det nye og tradisjonelle. Vi må gjøre dette på en slik måte at de som har levd av og med naturen i området i tusenvis av år, kan være med på samarbeidet. Det kan trygt påstås, og reflekteres litt over, at kvoten for overkjøring av samisk befolkning i dette området er oppbrukt.

Skal vi smykke oss med reinen og samisk kultur, må vi sørge for at vi driver en politikk som reelt bygger opp om denne, og ikke utnytter den til markedsføringsformål.

Stemmer i Arbeiderpartiet vil ha det til at det er historieløst av Tromsø AP å si nei til et prosjekt som Arctic Center. Med tanke på at det var Aps egen Gro Harlem Brundtland som presenterte verden for konseptet bærekraftig utvikling, virker uttalelsen i seg selv historieløs fra vårt perspektiv.

«Bærekraftig utvikling handler om å ta vare på behovene til mennesker som lever i dag, uten å ødelegge fremtidige generasjoners muligheter til å dekke sine.»

Tromsø har implementert FNs bærekraftsmål i sin egen politiske plattform, Tromsøerklæringa. Erklæringa har som overordnet mål å sørge for: «Et bærekraftig Tromsø – et arktisk forbilde i verden», og fastslår videre at hensynet til miljø og klima skal være gjennomgripende på alle politiske områder. Ordføreren bygger opp om budskapet ved å bære symbolet for bærekraftsmålene på jakka, og kommunestyret har fulgt opp målsettingene ved å erklære klima- og miljøkrise.

Nå må Tromsøs politikere gjøre symboler og ord til handling, og fortsette på veien de har staket ut mot et mer bærekraftig samfunn.

Vi ser til byer som Göteborg, København og vår egen “europeiske miljøhovedstad” som alle har iverksatt massive tiltak for å bygge en mer miljø- og klimavennlig by. Byen vår kjennetegnes av de urbane kvalitetenes tette kontakt med fjell og rå natur. Vi kan velge å la Tromsø bli stjerneeksempelet på bærekraftig byutvikling i Arktis, der nettopp disse kvalitetene ligger til grunn.

Tromsø står overfor et veivalg. I dette veivalget kan vi gå for å anerkjenne de dype verdier som utgjør vår identitet og historie. Vi kan velge å legge fundamentet for å gjøre de endringer som vil kreves av oss, for å løse vår fremtids utfordringer. Vi kan følge opp vakker prat om bærekraft med konkrete tiltak, og meisle ut et nytt ideal for hva vi kaller utvikling.