Kommentaren

Lindas fremragende forakt for fakta og lokaldemokrati

Det er rørende når en statsråd vier oss i nord litt oppmerksomhet i en vanskelig tid.
meninger

Ikke minst når denne oppmerksomheten har sitt utspring i en genuin omsorg for Tromsøs og Nord-Norges befolkning. Nå er hun i harnisk over livene våre her oppe i Huttiheiten, fordi vi ikke får et reiselivsanlegg lokaldemokratiet selv har satt en stopper for.

Det er så rørende. Det er så sterkt. Det er så omsorgsfullt. Ja, det er så man kjenner fornemmelsen av distriktstårer som presser på.

Linda Hofstad Helleland ble i januar landets distrikts- og digitaliseringsminister, en klassisk taburett laget for å få en regjeringskabal til å gå opp, og der statsrådsposten følger uten eget departement og noe reelt budsjett å rutte med.

At regjeringen hun representerer har slitt i distriktene, og i Nord-Norge i særdeleshet, med upopulære tvangssammenslåinger og reformer, er muligens noe av bakteppet for opprettelsen av statsrådsposten. Lite penger til rådighet for å iverksette praktisk politikk til tross, det ser iallfall pent ut på papiret.

Da er det jo kjekt at man har sosiale medier, hvor det er gratis å mene for alle og enhver. Foruten å skrive om «norske verdier» som vafler og bunader og en underliggende angst for tradisjonell, norsk julefeiring, har hun også brukt Facebook til å uttrykke bekymring for nordnorsk næringsliv.

I februar jublet hun over at Vestland, Vestfold, Telemark og Viken Høyre stemte for å konsekvensutrede LoVeSe, og markerte det ytterligere med å flekke tenner til alle de dummingene som er skeptiske. I en pressemelding skrev hun blant annet følgende:

«Et ja til vern av LoVeSe vil føre til at titusenvis av distriktsarbeidsplasser forsvinner ut av landet. Dette gir en klar og tydelig retning for Høyres vei videre, som vil vektlegge arbeidsplasser og vår felles velferd».


Kommentaren

Løgn som politisk lokkemat

Hvis man ikke har fakta å slå i bordet med, kan man alltids finne på noe selv. Iallfall hvis man er på fest. Når dette kommer fra statsrådhold, i gjennomleste pressemeldinger, blir det noe ganske annet.


Hvor titusenvis-tallene kom fra vites fortsatt ikke, de ble heller aldri dokumentert, men uansett slengt ut på havet som mikroplastkonfetti i jubelen. Det er bare ei uke siden hun gikk ut og sa at «Norge nå må ta mindre hensyn til miljøet for å skape nye arbeidsplasser», som et slags post-korona-utspill, at nå må vi slutte å være så politisk korrekte, at det å tenke på miljø bare er noe man skal bry seg med i oppgangstider.

Her er hun i hvert fall konsekvent, det skal hun ha. Hvordan dette skal sees i et globalt perspektiv er derimot ikke lett å skjønne, men det funker muligens som billig velgerflørt, med varme vafler flaksende rundt bunadssølvet, og særlig med en hissig Trygve Slagsvold Vedum, som er minst like glad i nasjonalstaten og norske verdier, glefsende i kulissene.

Nå er kanskje ikke Tromsø det første stedet i nord man assosierer til distriktsbegrepet, men Helleland bryr seg også masse om regionhovedstaden. «Jeg har fulgt med debatten om reiselivsanlegget Arctic Center i Tromsø en stund», skriver hun på Facebook, ei knapp uke etter at det omsider ble gjort et vedtak om ikke å gi tillatelse til en fullskalautbygging av et alpinsenter, med flere hundre hytter og hotell.

Saken har avstedkommet en voldsom polarisering i Tromsø, men etter 40 år med tautrekking, debattering, krangling og utreding har man iallfall landet på en avgjørelse, til noens glede og andres frustrasjon.

Hva Helleland legger i det noe ulne tidsbegrepet «en stund» er ikke godt å vite, men timing er som kjent en dyd ikke alle behersker til fulle, ikke minst når følelsene tar over. Tidspunktet til ministerens utspill kan således virke litt underlig, all den tid hun allerede har hatt 40 år på å uttale seg.

Forholdet til tall er i hvert fall konsekvent omtrentlig. «Prosjektet ville gitt 100 direkte nye arbeidsplasser, i tillegg til de mange arbeidsplasser man ville skapt i øvrige reiselivsbedrifter, handel og service i Tromsøregionen», skriver hun indignert.

Hundrevis av arbeidsplasser, altså. Tallene på de imaginære arbeidsplassene kan definitivt diskuteres, akkurat som de titusenvis av arbeidsplassene hun var så engstelig for på vegne av LoVeSe. Det som er ytterligere oppsiktsvekkende er hennes syn på Tromsø kommunes infrastruktur og trafikale utfordringer.

I sin Facebook-harang over næringsfiendtlige sosialister, sosialdemokrater, miljøvernere og det som verre er skriver hun at «Byen har en fremragende infrastruktur innen transport og andre opplevelsesbedrifter som ville gjøre dette prosjektet helt perfekt for byen- og regionen». Da kjenner hun åpenbart til byen og regionens indre samferdselsgemakker bedre enn de som bor her.

Greit nok at partilederen, statsministeren og sjefen hennes har lovet at førerløse vogntog skal komme og velsigne oss om noen tiår, og gjøre behovet for tog og sånn gammelmodig tullball overflødig, men det er fortsatt en stund til de futuristiske løsningene eventuelt vil forbarme seg over oss.

I mellomtiden sliter vi fortsatt, godt forårsaket av hennes eget parti og regjering, med å stable på beina et veinett som klarer å svelge unna for trafikken til og fra fastlandet, for ikke å glemme den som kobler sammen Tromsøya og Kvaløya (der Arktisk Senter skulle bygges). Research er åpenbart noe herk når det står i veien for enkle slutninger.

Jeg er helt sikker på at en rekke folk, både i statlige og private næringer, kunne tenkt seg å ta Helleland med på en rundreise i kommunen med vogntog (gjerne med sjåfør, og i rushtiden) så hun med selvsyn og egen helse som risiko kunne få erfare denne fremragende infrastrukturen. Ta gjerne med nyrebelte, sånn for sikkerhets skyld.

Det burde være nok å ta tak i nå for enhver statsråd. Nasjonen, både by og land, står foran enorme utfordringer vi må løse i fellesskap. Da er et velmenende råd i retur at distrikts- og digitaliseringsministeren heller forsøker å se fremover på konstruktive løsninger hun fortsatt kan påvirke, i stedet for å skumlese protokoller fra kommunestyrer landet rundt, for så å felle sine dommer over vedtak som allerede er gjort.

Så vil hun muligens se oppriktig engasjert ut, i stedet for å postulere faktasvake og populistiske utspill som heller ser ut som bestillingsverk fra lokalpolitikere i hennes eget parti, mot deres lokale meningsmotstandere.