En bekjent, som i alle år har mostret over det vanvittige skattenivået i Norge, mottok for kort tid siden en hjelpepakke fra myndighetene. Denne vil etter all sannsynlighet hindre bedriften hans fra å gå under.

«Endelig fikk jeg noe igjen for all den jævla skatten jeg har betalt», lød hans versjon av dette. En annen tolkning er selvsagt at myndighetene faktisk gjorde smart i å skattlegge ham på den måten – alle disse årene. Det spørs om den innrømmelsen noensinne kommer.

Den formanende setningen «hva hvis noe skjer?» fikk vi plutselig svaret på. Da korona inntraff, hadde vi spart opp nok til at ikke hele landet gikk på trynet samtidig. Selvsagt kommer mange til å føle det på kroppen likevel, men etter alle solemerker kommer Norge til å være blant landene som klarer seg desidert best.

Grunnen er enkel – vi har hatt Oljefondet å tære på.

Opp gjennom tiden har Oljefondet vært mye oppe til diskusjon, og særlig fra Fremskrittspartiet har det vært ytret ønske om drastiske endringer. Carl I. Hagen ville i sin tid at Norge bare skulle selge hele Oljefondet, og dele pengene blant innbyggerne. Noe sier meg at innbyggerne ikke ville vært smarte nok til å legge av penger «i tilfelle rottefelle».

Hadde Carl I. Hagen og Frp fått det som de ønsket, ville vi sågar solgt rettighetene til olja vår allerede på 70-tallet – til noe som i dag virker som en nærmest absurd lav pris. Selv i regjering på 2000-tallet har partiet ivret etter å bruke mest mulig av pengene landet har på bok, ettersom det jo ikke var noen vits i å bare akkumulere penger man aldri fikk nytten av.

Hvis det var noe tidspunkt Siv Jensens meningsmotstanderne skulle hoppe til og si: «Var det ikke det jeg sa?», måtte det være nå. Sparing til en regnværsdag har sjelden vist seg lurere, og særlig det private næringsliv har fått nyte godt av at dette ble gjort.

Det er for tidlig å si, men en skulle forvente at denne alvorlige filleristinga i form av et globalt, dødelig virus har ført til at skattemoralen ble styrket. Noen har også forsøkt seg med politiske utspill på basis av dette.

MDG lanserte 22. april tanken om å innføre midlertidig koronaskatt på 5 prosent på inntekter over 700.000. Foreløpig har ikke ideen fått så mye bifall fra andre hold. Vi har vel vært for opptatt med å berge stumpene.

Forståelsen for at vi må betale inn til felleskassen er selvsagt styrket, men det spørs likevel om folk ivrer etter å øke skatten når usikkerheten er som størst.

Noe korona har fått banket behørig på plass, er at de fikse snarveiene ikke alltid er den beste løsningen. Trumps mildt sagt forvirrende opptreden med sporadiske og lite gjennomtenkte innfall, endringer som ikke er basert på noe vitenskapelig og anbefalinger om medisinske løsninger man ikke har dokumentasjon på virker, har ført til katastrofe. Landet har i skrivende stund rundt 80.000 av de totalt 275.000 koronadøde og nær en tredel av de registrert smittede i verden.

Storbritannia har nest flest koronadøde på kloden, mye takket være Boris Johnsons skjødesløse holdning da de først fikk smitte til øya. Strategien ble endret etter halvannen uke, men da var skaden allerede skjedd.

I verken USA eller Storbritannia var det satt av midler til hjelpepakker til næringslivet, og ikke bare gjør dette at landene blir belånt langt over ørene, men hjelpepakkene blir også ekstremt mye mindre – med det resultat at langt flere firmaer går konkurs.

Vi bør takke vår skaper for at vi ikke har blitt utsatt for like lemfeldig vingling. Faktisk er det den klare, langsiktige strategien som ser ut til å berge oss – både når det gjelder smittevern og økonomi.

Så rart som det enn måtte låte – vi bør hegne om vår skilpadde av et sosialdemokrati.