Debatt:

Bybildet ba om hjelp til å stedfeste bildet. Her får vi svar – om gata, skolegang på 50-tallet og de minste miniskjørtene i Europa

I Bybildet 6. mai ba iTromsø leserne spekulere i hvor hovedbildet er tatt. Her får vi svaret.

SNØVINTER: Snøvinteren 1867 har vi ikke funnet bilder fra, men heldigvis har der vært flere snøvintre som vi kan bruke til illustrasjon. Er det noen som kjenner igjen området hvor bildet er tatt? Spekulasjoner mottas også. Foto: Chr. Hansen. Kilde: Nasjonalbiblioteket 

meninger

I forbindelse med Bybildet 6. mai inviterer journalist Asgeir Johansen til «spekulasjoner», som han kaller det, rundt bildet til fotograf Christian Hansen. Dette skulle egentlig være et kort svar, men da det handler om særdeles kjente saker, satte hukommelsen seg i sving.


Bybildet:

Sommeren da snøen ikke forsvant: Barn lå til sengs og tygde barken av furukvister

«Når skaren bærer en voksen mann til Sankthans, blir det sen vår», sier et gammelt nordnorsk ordtak.


Damen på bildet, hun har jakke og skjørt til knærne, forteller at bildet er tatt etter at miniskjørtet var lansert. Jeg kom selv hjem med det fra russeturen til København i 1966. Da var jentene enda ikke begynt å bruke det i Tromsø, Nordens Paris.

Senere på en tur ut i verden, det var i 1971, forsto jeg klart at dette var en mote som var kommet for å bli. Da var jeg i Bratislava, Brno og Praha i datidens Tsjekkoslovakia, CSSR. I dagens slovakiske hovedstad hadde de kvinnelige trikkebillettørene og andre jenter vi så, de korteste miniskjørt jeg noen gang har sett. Så tilbake til bildet:

Damen har gått fra Skolegata/Dramsvegen opp Ainnerssontrappa (Anderssontrappa) og har nettopp passert svingen utenfor det hvite huset med høyt plankegjerde på veien opp til krysset Petersborggata/Th. Øyens gate. Hvem var det som eide det huset?

Hageporten i forkant fører inn til Knudtsongården. Der bodde en meget tøff og streng lærer, fru Knudtson. Hun hadde parallellklassen min, B-klassen, på Tromsø folkeskole, nu Gyllenborg – hvis det da ikke var frøken Mack? Jeg var sjeleglad for å slippe unna begge. Vi hadde frøken Anna Qvigstad, utdannet i 1913. Det var antakelig ikke særlig bedre. For øvrig er min skolegang på folkeskolen fra høsten 1953 til sommeren 1960, de to siste årene med en gave til skolebarna på senere Gyllenborg, nemlig unge, nyutdannede Solveig Andreassen.

På byskoler som vår, var det rene jente- og gutteklasser. Sammen kom vi først på realskolen og framhaldsskolen. Da jeg jobbet med min hovedoppgave om kampen for kvinnenes stemmerett, oppdaget jeg et fenomen som vi var utsatt for ved å gå i rene klasser:

Jeg undret meg alltid over hva guttene gjorde når vi hadde skolekjøkken. Matlaging lærte de ikke. Om de hadde like mye sløyd som vi hadde håndarbeid, er jeg heller ikke helt sikker på. Anna Caspari Agerholt sier noe om dette i hennes verk Den norske kvinnebevegelses historie.

Hun sier at det fine med deling i jenter og gutter på folkeskolen var at guttene som skulle ut i verden for å bli til noe nyttig, fikk innføring i fysikk, kjemi og muligens matematikk. Vi hadde regning, også guttene. Jentene skulle når de ble voksne være hjemme, stelle med hus og hjem, kanskje gamle foreldre, føde unger og ha maten ferdig til mannen kom hjem fra jobb. Derfor var det viktig at jentene hadde fag som forberedte dem på dette livet.

Så kommer vi som ikke var fornøyd med et slikt liv på realskolen, i klasser sammen med guttene. Vi får disse nye ukjente fagene for jentene. Vi skulle håndtere x og y samt bokstaver som a og b. Dem skulle vi blant annet kunne sette i og utenfor parenteser. Vi skulle beherske bruken av passer og lineal, og vi måtte prøve å få orden på fysikken og senere kjemien. Alt dette hadde guttene med seg fra 6. og 7. klasse på folkeskolen, men visste ikke vi det? Nei!

Så var det tilbake til bildet igjen: Hvis vi gikk frem etter svingen, kunne vi gå langs oversiden av folkeskolen nesten helt ned til krysset Petersborggata/Kirkegårdsvegen, snarere Clodiusbakken. Veistumpen derfra til Th. Øyens gate eksisterte ikke på 50-tallet.

Da veien ble utbygget, lagde de en slags bro langs med det bratteste feltet. Det gjorde at vår fine vei langs folkeskolen og bort til der man kommer ned eller bort til Ainnerssontrappa, ble sperret. Vi måtte klare oss med nyveien. Den var enklere å forsere, men spenningen med å gå oppover forsvant når vi skulle opp på idrettsplassen, nu Valhalla, for å trene, ikke fotball, men friidrett!

Lurer på om noen prøver å komme gjennom nu!