Sett fra sidelinja:

La oss kvitte oss med det virkelige sorteringssamfunnet

Norge har endelig liberalisert bioteknologiloven. Nå kan KrF begynne å bidra til å bekjempe det virkelige sorteringssamfunnet, skriver iTromsøs spaltist.

SPALTIST: Sunniva Andreassen er spaltist hos iTromsø. Denne gangen skriver hun om bioteknologiloven.   Foto: Ronald Johansen

meninger

Lovendringene åpner for tidlig ultralyd og diagnostisering av fosteret. Dette gjør at vi kan stille mer forberedt på å ta imot et barn som kanskje vil ha spesielle omsorgsbehov, og det gir oss mulighet til å ikke bare reflektere over våre egne forutsetninger, men også samfunnets evner til å kunne gi dette barnet den omsorgen det fortjener. De steinharde fakta er imidlertid sånn at denne lovendringen vil føre til flere aborter. Tydelige tall viser at de fleste av oss vil velge bort et foster som får påvist alvorlig sykdom.

Debatten om liberalisering av bioteknologiloven er like vond og hjerteskjærende som debatten var da innskrenking av abortloven ble brukt som forhandlingskort for å sikre flertall for de blåblå i 2018. Da som nå ble barn med Downs syndrom brukt som et politisk skjold i kampen for å hindre kvinner retten til å bestemme over egen kropp.

Betegnelsen «Downs-paragrafen» ble gang på gang brukt om Abortlovens paragraf 2c, som åpner for abort etter uke 12 ved alvorlig sykdom hos fosteret. Dette er retorikk som blir fremført av politikere og organisasjoner som mener de ønsker seg et samfunn preget av likeverd og mangfold. Likeverd og mangfold skapes ikke ved å hindre kvinner i å få kunnskap om egen kropp og eget liv.

Det er problematisk at denne debatten for noen er krenkende og uverdig. Noen har uttrykt at debatten om fosterdiagnostikk gir en følelse av å være uønsket og til byrde for samfunnet. Dette må vi anerkjenne. Jeg synes selv det er en sår, indre konflikt å stå i. Anerkjennelsen av at jeg sannsynligvis ville valgt bort et foster med et alvorlig kromosomavvik, samtidig som jeg som storesøster til ei med et alvorlig kromosomavvik aldri ville valgt henne bort, er et brutalt paradoks å erkjenne.

Vi som er pårørende til noen med et kromosomavvik, vet at disse barna er inderlig høyt elsket, det trenger ikke abortmotstanderne å fortelle oss. Krenkelsen for oss ligger i den totale ignoransen for at dette sorteringssamfunnet som KrF vil motvirke allerede eksisterer i aller høyeste grad.

Sorteringssamfunnet viser seg i møtet med barnehager og skoler, der barn med utviklingshemming gradvis sorteres ut av klassefellesskap, faglige og sosiale tilstelninger – og man til slutt bare får forholde seg til en liten flokk av andre psykisk utviklingshemmede. Mange opplever at idealet om integrering er lagt dødt.

Sorteringssamfunnet viser seg i rullestolbrukere som utallige ganger hver dag støter på fysiske hindre som nekter dem deltakelse, fordi samfunnet er bygget av og for folk som uproblematisk kan gå. Mange opplever at ambisjonen om universell utforming og et inkluderende arbeidsliv fortsatt er fjern.

Sorteringssamfunnet viser seg når FN kritiserer Norge for systematiske menneskerettighetsbrudd som funksjonshemmede utsettes for. Det norske selvbildet samsvarer ikke nødvendigvis med virkeligheten.

Sorteringssamfunnet viser seg i kommunale omsorgstilbud som preges av høy utskiftning, dårlige og helsefarlige lokaler og et dagtilbud som er på et nivå som ingen bør blande inn i begrepet «verdighet».

Den politiske viljen og diskusjonen rundt hvordan vi skal dekke de grunnleggende menneskelige behovene til sterkt utviklingshemmede innbyggere, må ofte vike for debatter om formuesskatt og bompenger. Behovene til «folk flest» kommer som regel langt foran behovene til de som trenger hjelp mest.

I Tromsø kommune er etterslepet for bygging av boliger for denne gruppen så stor at det med dagens byggetakt vil ta 150 år å komme à jour med behovet, beregnet ut fra dem som i dag står på venteliste. Man har heller valgt å satse på at de nære pårørende bærer denne byrden.

Innsatsen deres tas for gitt, og dette er mennesker som lever i en hverdag som er mer enn helseskadelig slitsom. Går det an å være i tvil om hvorfor flesteparten av oss ville valgt bort et foster som etter all sannsynlighet ville hatt behov for daglig hjelp fra det offentlige?

«Alle mennesker fortjener å bli møtt med verdighet – og å få leve et verdig liv» erklærer motstanderne av lovendringen. Verdighet for hvem? Er det verdighet å nekte kvinner å stille seg spørsmål som:

Har jeg kapasitet til å kjempe en lang og utmattende kamp mot systemet i håp om å få et minimum av de rettighetene jeg, barnet mitt og familien min har krav på?

Har jeg ressurser til å tilrettelegge bolig og karriere for et barn med store omsorgsbehov?

Har jeg helse til å ta på meg en ufrivillig fulltidsjobb som omsorgsperson, der det ikke finnes noen pensjonsalder, helgefri eller ferier?

Har jeg nettverk stort nok til å kunne støtte og avlaste meg når kommunen gir meg avslag etter avslag?

Har jeg psyke til å takle det dersom barnet mitt dør i løpet av de første levedøgnene?

Det er noe dypt problematisk i at religiøse overbevisninger brukes foran kunnskap og erfaringer til å nekte kvinner å ta informerte valg om egne liv. Nå har heldigvis endringene i bioteknologiloven gjort det mulig, og det vil faktisk gjøre samfunnet varmere.

Mennesker som er annerledes skal få vite at de er inderlig ønsket, og at de er en berikelse for samfunnet. De fortjener mer enn bare å bli elsket, de fortjener respekt og et verdig liv. Hvis målet til KrF var færre aborter, burde de begynt denne debatten i motsatt ende: Hvordan skaper vi et samfunn som er mer tolerant og mindre diskriminerende, slik at vi reelt skaper plass til alle? Jeg har et forslag: La oss for alvor begynne å kvitte oss med det kyniske sorteringssamfunnet vårt. Det virkelige sorteringssamfunnet.