Skal man ikke få lov til å skrive hva man vil på internett lenger?

Hvor sterkt ønsker vi at ytringsfriheten skal stå her i landet? Burde vi forby vitser om profeten Muhammed? Ville det vært innafor om Gunnar Wilhelmsen beskyldte Skjalg Fjellheim for å ha drept bestemora? Hva med hvis Abid Raja anbefalte folk å drikke arsenikk?
meninger

Diskusjonen rundt hva som skal være og hva som ikke skal være lov i sosiale medier har nådd sin definitive Galdhøpigg, takket være Donald Trumps opptreden de siste par ukene. Man visste at han ikke var bundet av de normale normene for presidenter, men at det skulle bli så vilt som det vi den siste tiden har opplevd, trodde selv ikke de verste dommedagsprofetene.

Vi har humret litt av hans teori om at vindmøller kunne føre til kreft, og da han foreslo å bruke kjernevåpen for å stoppe en «hurricane». Men det har eskalert såpass, og blitt så farlig, at latteren nå stopper i vrangstrupen.

Etter hvert som antallet koronadøde i USA har passert 100.000, og arbeidsledigheten har oversteget det den var under depresjonen på 30-tallet, har det imidlertid gått opp for ham at han kommer til å tape valget. Dette, med mindre han får skapt slik kaos at folk ikke kommer seg til valgurnene. Og kaos har det blitt.

Ikke bare har han anbefalt folk å bruke et medikament som kan drepe hjertesyke, han har til og med, i pressekonferanser, luftet tanken om å drikke blekemiddel eller radiumstråle folk innenfra. Begge de sistnevnte vil være den sikre død, ifølge leger.

Men det har ikke stoppet der. Parallelt med at de har stengt store deler av samfunnet i forsøk på å holde smittetallet nede, har han heiet på alle oppviglerne som vil drite i korona og åpne alt opp igjen, deriblant dem som inntok delstatsforsamlingen i Michigan med våpen. I dag formiddag retweetet han noen som hevdet at «en god demokrat er en død demokrat».

Og apropos død. Etter å ha blitt hardt kritisert på NBC-programmet «Morning Joe», gikk Trump i forrige uke gjentatte ganger ut med påstander om at programlederen Joe Scarborough hadde drept noen som tidligere jobbet for ham. Dette er tatt fullstendig ut av luften, da politi og leger for lengst har konkludert med at ingenting kriminelt hadde skjedd rundt hennes død. Selv den avdødes ektemann har måttet gå ut og avkrefte sludderet.

Disse siste hendelsene har vært så drøye at til og med Twitter har begynt å reagere. Selv om den sosiale-medie-tjenesten har Trump å takke for at den fortsatt har så vidt stor innflytelse, har ledelsen begynt å bekymre seg for troverdigheten til kanalen, og ikke minst hva som skjer hvis feilaktige og direkte farlige påstander får stå uimotsagt. Nå har det blusset opp til å bli en kjempekonflikt, hvis utfall vil komme til å prege oss også.

President Donald Trump går til frontalangrep mot Twitter, etter at de tok seg friheten å faktasjekke tweetene hans, og legge svaret som en tagg like ved. I dag vil han signere en presidentordre om sosiale medier. Som en reaksjon på å ha blitt sensurert, vil han selv lage en lov for å sensurere sosiale medier.

Men hvis vi tar et skritt tilbake: har han et poeng i at dette er knebling av politiske motstandere? Og hvor bør egentlig grensene for ytringsfrihet gå? Spørsmålet har blitt stilt siden man begynte med massepublisering av nyheter, og en etter en har de gamle reglene falt.

Christian Vs Norske Lov fra 1687 sa at blasfemi skulle straffes ved at den skyldige skulle få tungen skåret ut og deretter bli halshogd. Riktig så galt gikk det ikke for folkene bak Monty Python-filmen «Life of Brian», men den ble i alle fall nektet vist på norske kinoer i 1980, grunnet nettopp blasfemi.

Diskusjonen rundt hva man har lov til å tulle med ble re-aktualisert gjennom stridene rundt Salman Rushdies «Sataniske vers» og Muhammed-tegningene, men Allmindelig borgerlig straffelovs paragraf 142, som blasfemiloven heter på fagspråket, ble i alle fall avskaffet i 2015.

En gang i tiden var også kongehus og myndigheter noe man ikke kunne hevde hva man ville om. I dag er det hovedsakelig bare rasistiske ytringer mot politikere det blir slått ned på. Blant annet ble en mann i 70-årene dømt til 14-dagers betinget fengsel 20. desember i fjor, for å ha fremsatt en hatefull ytring mot tidligere AUF-leder Mani Hussaini. Men uansett går trenden i retning av at stadig flere ytringer blir godtatt i det offentlige rom.

At drøye påstander rettes mot politikere, har vi etter hvert blitt vant med. At det er politikerne selv som foretar slike overtramp, er imidlertid nytt. Og det er på ingen måte noe bare Donald Trump driver med. Det er derfor viktig at også vi i Norge holder tunga rett i munnen når det gjelder ytringsfrihetsprinsippene.

Skal man forby folk fra å fremme en konspirasjonsteori? En del vil umiddelbart si ja. Men hvis man virkelig tror at jorda er flat, hvilken rett har vi til å nekte vedkommende å skrive dette på Facebook. Selv om fyren er åpenbart på jordet, gjør det ingen skade om vedkommende mener dette offentlig. Forskjellen for meg er hvis konspirasjonsteorien er helsefarlig, direkte skadelig for noen eller bikker over i hatefulle ytringer.

Selv er jeg tilhenger av stor høyde under taket. Man skal tillate personkarakteristikker og kunne tøyse med nærmest hva det skal være. Synes det blir problematisk når man bevisst feilaktig hevder at noen har begått et lovbrudd.

Godtar vi at Donald Trump gjør slikt, sier vi samtidig at det ville være greit at Tromsøs ordfører, som en reaksjon på kritikk han hadde fått i avisa, påsto at Skjalg Fjellheim eller Martin Lægland (politiske redaktører i henholdsvis Nordlys og iTromsø) hadde drept bestemora.

Dette kan ikke få stå uimotsagt, og der mener jeg at Twitter er sitt ansvar bevisst når de påpeker at dette ikke medfører riktighet. Facebook-gründer Mark Zuckerberg mente at det ikke var medietjenestens oppgave å gjøre slikt. Han har flagget at han godtar bevisst løgnaktig propaganda i sine kanaler, uten noen som helst for faktasjekk eller sensur.

Når vi vet at både det amerikanske presidentvalget i 2016 og Brexit-avstemningen i Storbritannia ble forsøkt (og sannsynligvis også ble) påvirket av villedende propaganda iverksatt av Russland, Israel og Saudi-Arabia, skjønner vi at demokratiet er i fare.

Faktasjekking av slike utspill er ikke politisk knebling, det er et nødvendig vern av vårt samfunn.