Fra Sidelinja

Den rasistiske blindsonen

Vår spaltist lurer på hvordan situasjonen er i Norge når det kommer til rasisme og diskriminering.

DEMONSTRASJONER: Flere steder i USA har det brutt ut demonstrasjoner den siste tiden, etter den brutale arrestasjonen av George Floyd som førte til hans død 25. mai. Her er en demonstrasjon i New Orleans, onsdag. FOTO: AP Photo/Gerald Herbert 

meninger

USA er i opprør etter at en afroamerikaner døde under brutal politipågripelse. Protestene viser et enormt raseri mot den etablerte rasismen som ligger i samfunnets grunnstrukturer. Også i Norge har saken generert aksjoner ved Den Amerikanske Ambassaden, men hvordan er det egentlig stelt i diskrimineringsavdelingen her hjemme?

Rasisme, diskriminering og undertrykking er like lite akseptert i USA som i Norge. Juridisk sett. Men det er med holdninger som med arkitektur, hjelper det lite med moderne fasader hvis bærebjelkene er råtne. Mugglukta er først ubehagelig, til slutt kollapser hele bygningen.

Den subtile rasismen er vanskelig å sette fingeren på. Den ligger, som djevelen sjøl, i detaljene. Påvirker valg og handlinger bitte litt, lar ekstra drøye vitser passere om en spesifikk gruppe. For når vi blir vant til å høre dritt om noen, senkes terskelen for å delta i mobbingen.

Dette er den rasistiske blindsonen, den overses og bagatelliseres samtidig som den kommer tydelig fram i statistikker. Når en politipågripelse blir litt for brutal kan det virke som et uhell, men når tallene viser at mørkhudede er overrepresentert i amerikanske politidrap blir plutselig bildet at den rasistiske blindsonen er et reelt og livsfarlig samfunnsproblem. Spørsmålet er om statsledere velger å konfrontere den systematiske rasismen som sitter i veggene, eller lar den passere og dermed bidrar til å opprettholde stanken.

I nord har vi nylig hatt en debatt om hvor mye harselering samene bør tåle. Diskusjonen om Joika-bollene, et kjøttprodukt med litt reinkjøtt og en karikert same som logo, er det arktiske speilbildet av rasismedebatten i USA.

Samene har gjennom en ekstremt brutal fornorskningsprosess opplevd systematisk tortur fra myndighetene. Gud og Jesus ble bokstavelig banket inn i det nordiske urfolket, barn ble revet ut av hjemmene og tvangsintegrert på såkalte skoleinternat som ofte var redselsfulle vanskjøtselsanstalter der de samiske barna ble fysisk og psykisk mishandlet om de snakket det eneste språket de kunne. Den samiske kulturen, joiken og åndeligheten ble ansett som fandens verk og skulle effektivt elimineres.

Den norske stat gikk i ledtog med korsets menn, en toenighet av makt og brutalitet som produserte generasjoner av traumatiserte mennesker. For det er ikke bare totalt ødeleggende for et barn og bli fratatt alt, mishandlet og opplært til å avsky sitt opphav, det å miste barna sine på totalt irrasjonelt og konspiratorisk grunnlag er også et infamt overgrep.

Den norske regjeringen har beklaget overgrepene, som formelt avtok først på 1980-tallet. Men skadevirkningene av organisert rasisme forsvinner ikke selv om statsministeren sier at dette var uheldig. Konsekvensene av tapte relasjoner, kulturkunnskap og historie lever videre.

Det finnes mange tidsvitner som kan utdype denne redselsfulle delen av nyere norsk historie, men samfunnet er bare sånn passe interessert i å lytte til de samiske overleverne. Dokumentasjonen om fornorskningensprosessen er påfallende fraværende og når samfunnet egentlig ikke vil forholde seg til det som har skjedd er det lett å stemple den samiske stemmen som kravstor. Humørløs. Lite innovativ. Hårsår.

I den rasistiske blindsonen tar vi ikke ansvar, men finner nye måter å sparke på. Det samme skjer i kjølvannet av både apartheid og fornorskning.

For eksempel har latterliggjøring av samer nærmest vært bærebjelken i nordnorsk revyvirksomhet, der samehatet har vært mest intenst. Da jeg vokste opp var «Finn-lugg», «Same-faen» og «Joika-hore» et utvalg av erte-vokabularet på barneskolen. Selvfølgelig tok ikke barna dette ut av løse lufta. Fornorskningsprosessen var formelt over, men hatet levde videre. Rasismen hadde satt seg i samfunnsstrukturene.

Derfor er ikke Joika-boller bare et kjøttprodukt. Like lite som et litt for entusiastisk kne mot halsen ikke er en nøytral feilvurdering av en hvit politimann mot en mørk banditt. Ikke når de tre andre ansvarlige politimennene på stedet heller ikke grep inn. De tillot overgrepet fordi den rasistiske blindsonen gjør at grensene tøyes, det blir lettere å delta enn å protestere.

Tendensen til å avsky og frykte det fremmede ligger latent hos mennesket. I dagens Norge bevitner vi en amper fornorskningsaksjon mot muslimer, der oppskriften er den samme: Demonisere, avsky, frykte. Så angripe og kreve assimilering.

Vi trenger virkelig et omfattende og reflektert oppgjør mot rasismen, det er ikke nok å beklage lukten. Det råtne må skiftes helt ut og kontinuerlig vedlikeholdes om huset skal være beboelig. Vi må spørre de utsatte gruppene om de opplever diskriminering og ta svarene på alvor. Behovet for å konfrontere den rasistiske blindsonen er like stort i Norge som i USA