Lørdagskåseriet

Man er da – tross alt – mann

Likestillingen har unektelig kommet et stykke på vei her i gamle Norge.
meninger

Joda, det hyttes fortsatt med plakater 8. mars, men i et land med kvinnelig statsminister, stortingspresident og høyesterettsjustitiarius, må det kunne slås fast at veien til samfunnstoppen er blitt tilgjengelig for kvinner.

Det er i tillegg flere kvinner enn menn som tar høyere utdanning, kvinner lever lengre og har bedre helse enn menn. Vi lever, for å være litt flåsete, i kvinnenes tidsalder.

Mannsrollen er under kontinuerlig press. Menn skal gjøre husarbeid, følge opp ungene sine, gå på foreldremøter og ellers oppføre seg som normale, tenkende individer med en viss ansvarlighet. Det er ingen som lenger krever at kvinner skal stå for middag eller husvask.

På noen få felt har imidlertid likestillingen kommet til kort. Her nytter det ikke å snakke om rettferdighet eller at det er sprøyt at kjønnene har visse genetiske forskjeller som gjør menn mer eller mindre egnet til visse oppgaver.

Grilling, for eksempel. Menns forhold til grilling har gått så langt at det rett og slett er blitt en stående vits. Kvinnen kjøper inn grillmaten, lager salat og dressing, dekker på bordet, skjærer opp loff og marinerer kjøttet. Mannen tenner grillen, legger ett stykk kjøttlunse på varmen så fettet freser, og mottar unison jubel fra sine omgivelser.

Hadde det bare vært så vel!

Forrige helg kom med, etter nordnorsk målestokk, ekstremvarme. Solen skinte, vinden var ikke kaldere enn at det lot seg gjøre å være utendørs uten å ha på fleecejakke og gradestokken – i solveggen – insisterte på at det var minst et tosifret antall varmegrader. En slik sommerlig lykke medfører alltid krav om grilling. Ingenting sier farvel til vinterens knugende ishand rundt sjelen som en glovarm grill og en småsur pose grillpølser som venter på å bli forkullet.

Jeg skulle, i kraft av min rolle som mann, stå for grillingen, som dessverre ikke under noen omstendigheter skulle skje ved hjelp av gass. Gassgriller er velsignet enkle å ha med å gjøre, det er bare å trykke på knappen og nyte synet av pilen på temperaturmåleren som stiger som et overtydelig fallossymbol fra det isblå feltet for kaldt til det knallrøde feltet som betyr varme.

Men for noen er gassgrilling ikke ekte grilling. Det blir ikke høy nok temperatur, innvendes det. Maten blir kokt og ikke stekt, og det lukter ikke skikkelig grill av kjøttet. Med andre ord, her skulle det grilles på gammelmåten.

Problemene tårnet seg opp fra første stund, da jeg måtte velge mellom en pose grillkull og en pose grillbriketter. Jeg trodde, i min visdom, at det var hipp som happ hvilket produkt man valgte. Det skulle vise seg å være feil.

Der grillkullet er ulike av størrelse og ser ut som restene fra et stort St.Hansbål, er grillbriketter like store og med en glattet overflate. I ettertid har jeg foretatt visse undersøkelser om forskjellen på grillkull og grillbriketter. Det er slett ikke det samme hva man velger, det er to ulike produkter med ulike bruksområder, må vite.

Grillkull tar lett fyr, når høy temperatur og dør fort ut igjen, mens grillbriketten – et biprodukt av prosessen bak produksjon av trekull – trenger møysommelig dynking av tennvæske med lang ventetid før påtennelse. Etter at brikettene har ulmet seg hvite, vil de holde varmen i timevis.

Jeg sprayet litt tennvæske over noen tilfeldige briketter og veivet med et fyrtøy lenge før det var klart for opptenning. Grillen ble derfor ikke spesielt varm og etter en time hadde vi fremstilt fire pølser og en maiskolbe som aldri ble mer enn litt lunken. Mitt selvbilde hadde fått en alvorlig skrape, og i ettertid er jeg glad jeg ikke skulle bytte vindusviskere samme helg.

Vindusviskerbytte er nemlig den andre av maskulinitetens siste skanser som fortsatt holder stand.

Scenarioet er velkjent: Mannen låner fruens bil til et lite ærend og kommer hjem full av spørsmål om hvorfor hun kjører med en vindusvisker uten gummi og hvor lenge det har vært slik. Når det kommer frem at det ble sånn en gang før jul, våkner det mannlige ego og straks etter er man på tur for å fikse saken.

Første stopp er vanligvis nærmeste bensinstasjon, som nå er blitt endret til din lokale burger- og bolleleverandør. Helgevikaren bak disken, en ung gutt med «under opplæring»-merke på brystet, og en tannregulering som antyder at det fortsatt er en stund til vedkommende selv har lov til å kjøre bil, finner på forespørsel en perm med mystisk informasjon. Etter et kort kvarters studie kan han fortelle at vindusviskerne til din 23 år gamle bil koster 579 kroner stykket.

På dette tidspunktet overtar de finansielle bekymringene, og vissheten om at det finnes flere såkalte lavpriskjeder som tilbyr vindusviskere fører deg bort fra bensinstasjonen og over til et av disse etablissementene.

Her kan man fornøyd konstatere at prisene er på et helt annet nivå, selv om kritiske røster i hodet ditt hvisker at en sannsynlig årsak til prisforskjellen er at disse viskerne antagelig består av gummi fra en bildekk-søppelfylling i Østen, limt sammen av barnearbeidere med små fingre og dårlig tid.

Som et ekte mannfolk, har man selvsagt ikke gjort selv de mest grunnleggende forberedelser for innkjøpet og det blir raskt klart at du ikke har den fjerneste idé om hvor lange viskerne du ser etter skal være. Produsentene har for sikkerhets skyld oppgitt lengdene i engelske tommer, selv om Norge sluttet seg til meterkonvensjonen i 1875.

Løsningen blir derfor å gå ut og ta løs de gamle viskerne av bilen. De lar seg selvsagt ikke fjerne sånn uten videre og for å ikke fremstå som handlingslammet, ender man opp med å røske dem løs så plastbitene spruter.

Etter omsider å ha fått kjøpt inn korrekte viskere, skal disse monteres. De gamle festene gikk dessverre i småbiter for noen få minutter siden, men heldigvis følger det med nye i pakken. Det vil si, nederst ligger en mengde svarte plastdingser med diverse underlige utskjæringer, som minner mer om mini-reproduksjoner av totempæler fra gamle cowboyfilmer, enn noe man kan ha praktisk nytte av.

Kort tid etter kan du slå fast at ingen av de påståtte egnede festene synes å passe nevneverdig, hvilket innebærer at veien er uhyre kort til det ultimate manne-triks for montering; nemlig unødvendig bruk av kraft. Dermed tar man i til øynene buler ut som en nyopptrukket uer fra dypet og blodårene popper frem, hvorpå det nye festet sprekker, viskerbladet smuldrer opp og vindusviskerarmen bøyes i en forunderlig vinkel.

Nå er det viktig å fremstå som at dette var helt som forventet, og ikke et resultat av åpenbar inkompetanse. Som alle vet, kan ingen ydmykelse sammenlignes med om noen kommer og spør om du trenger hjelp. «Hjelp til å montere vindusviskeren? Hvem, jeg? Haha, neida, jeg bare bøyde viskerarmen i 90 grader for å ...æh… få visket midtpartiet av vinduet ekstra godt.»

Etter denne konversasjonen må man umiddelbart hoppe inn i bilen og kjøre av gårde for å unngå ytterligere oppmerksomhet. Siden du nå kjører uten vindusviskere i det hele tatt, er det uunngåelig å sette på vindusviskermotoren i ren vanvare, slik at de ubeskyttede viskerarmene rekker å lage spor i frontruta før du rekker å reagere.

Nå gjelder det å finne en uforstyrret parkeringsplass for å desperat prøve å fikse problemene du selv har stelt i stand. Idet du omsider innser at oppgaven best kan sammenlignes med å forsøke å feste en ananas på en strikkepinne ved hjelp av sytråd, er tiden kommet for det tradisjonsrike raserianfallet med påfølgende hjelpeløs stille gråt, som vanligvis følger denne typen oppdrag.

Du vet nå at det bare er en ting å gjøre for å redde ansikt. Ferden går dermed tilbake til bensinstasjonen igjen, hvor man må legge ansiktet i passende sørgmodige folder og bønnfalle om ikke bare få lov til å kjøpe vindusviskere med samme kilopris som platina, men også spørre pent om det kanskje kunne være slik at en av de ansatte muligens allernådigst kunne ha anledning til å montere dårskapen.

Endelig er veien kort til hjemmet, hvor resultatene av misæren stolt presenteres. Her vil de fleste menn se sitt snitt til å unnlate visse enkeltheter fra historien.

Du er jo en mann, tross alt.