Er det ikke herlig, dere, å kunne tildele seg selv nok en utmerkelse for plettfri vandel? Den siste uka har både toppolitikere og ledende kommentatorer slått fast at Norge leder an på nok et område; vi er blant de minst rasistiske land i verden. Litt hverdagsrasisme kan muligens finnes mellom bakkar og berg, men pytt, sammenlignet med andre er vi på pallen, nok en gang. Det er all grunn til å lene seg tilbake og nyte seieren. La hundene bites andre steder.

Det er litt vanskelig å bestemme seg for hvor man skal begynne når man ser slikt på trykk, det enkleste var nok å bla videre og late som om det aldri stod der. Men det finnes tilfeller der det enkle er det bestes fiende, og denne gangen tror jeg det er best - ikke bare for de som blir rammet, men for oss alle - at vi stiller oss på podiet og roper ut vår protest.

Jeg gir blaffen i hvordan vi gjør det på rankingen, det er overhodet ikke interessant å sammenligne seg med noen som helst. I den grad kampen mot rasisme skal rigges som en konkurranse, snakker vi om et vanvittig langt og tungt løp, der vi kanskje aldri kommer i mål, men der deltakerne forhåpentligvis en dag gir opp ideen om å vinne og i stedet henfaller til stille samløp.

Er det overhodet en trøst i å være blant de minst rasistiske land i verden når det var likevel var 552 anmeldelser for hatkriminalitet i 2019? Når 24 rettssaker siden 2015 har endt med domfellelse av rasisten? Når tidsvitne etter tidsvitne, til tross for at de risikerer å bli truet og forfulgt av gode nordmenn, velger å gjenåpne sine sår for offentligheten og fortelle om de daglige piskeslag de blir utsatt for av rasister?

Hvordan kan vi våge å lene oss tilbake når vi knapt har begynt på forsoningsprosessen med vår egen samiske minoritet, som ble frarøvet sitt språk og sin kultur, og undertrykt på det groveste gjennom århundrer? Fra galskapen på begynnelsen av 70-tallet ble noenlunde erkjent tok det nesten tretti år før vi maktet å uttrykke vår første unnskyldning, og femti år før man nedsatte en kommisjon med mål om å forsone. Verdens beste ikke-rasister er sannelig ikke rask i steget.

Hvordan kan vi våge å slå oss på brystet for vår godhet og toleranse når ikke en gang Tromsø, den største byen i Sápmi, ville tillate at samer skulle få noe så basalt som offentlig informasjon på sitt eget språk? Da denne debatten raste (tenk at det faktisk skjedde) i 2011 - hvordan kunne vi overse rasisme i sin reneste form bare fordi noen var frekk nok til å starte et argument med «jeg er ikke rasist, men». Verdens beste er ikke den skarpeste kniven i skuffen.

«Dog stiller nordmenn noen krav til at den som kommer hit for å bo her må være villig til å la seg integrere og dele ett sett med felles verdier», skrev Nordlys, talerøret for småfolks sak, i forrige uke. Gudene skal vite at samer vet hva vi mener når vi sier integrering, men når ble nordmenn noensinne avkrevd noe slikt? Hvilket sett med felles verdier er det vi tvinges til å bekjenne oss til? Gjør ikke vi som vi vil? Mener verdens minst rasistiske at det er innenfor å forlange av andre det en ikke krever av seg selv? Jussen har ord for slikt.

De fremste forsvarerne av verdens snilleste og beste folk vil heller ikke høre om riving av statuer av folk med rasistiske ideer. Historieløshet, sies det. Er det ikke snarere motsatt, at det er kunnskap om historien som driver folk til å stille spørsmål ved hvilke helter vi dyrker? Jeg hørte ingen protester fra det norske borgerskapet da Stalin, Lenin og Saddam Hussein kom ned fra sokkelen.

Vi diskuterer om statuer av Hamsun skal opp - er det ikke like legitimt å diskutere om noe skal ned? Idéhistoriker og redaktør Trygve Riiser Gundersen sa det presist i DN her om dagen: «Statuer er ikke historisk kunnskap. Det eneste slike folk er bekymret for er at deres eget bilde av historien går tapt».

Jeg sier ikke at statuene skal rives, men at historien ikke bare kan, men bør, revideres fra tid til annen.

Det er for øvrig gjerne statuenes fremste forsvarere som er de første til å frata samtidens, om ikke statuer, så i alle fall opphøyde, utmerkelser og æresmedlemskap når mindre ærbare sider kommer for en dag.

En ting skal jeg gi kritikerne av norske rasedemonstrasjoner: Det er ikke nødvendigvis retningsgivende å gå gå rundt i gatene og rope «I can’t breathe», eller rette sin harme mot Trump og den institusjonaliserte amerikanske rasismen. Det blir fort en avledning.

Vi kan heller begynne å skrape i malingen på våre egne, skinnende hvitmalte fasader.