Kommentaren:

Et system som ikke fungerer

Det er noe riv, ruskende galt når det offentlige systemet er rigget slik at fullt brukbare møbler må kastes.
meninger

Isolert sett er det ingen skandale at UiT kaster flere containere med fullt brukbare møbler. Men det er et grelt eksempel på dårlig koordinering i offentlig sektor. I sammenheng med ei oppussing av Naturfagsbygget hos UiT, er det i disse dager satt to store søppelcontainere ved inngangspartiet. Disse er fylt opp med møbler som er verken er kasserte eller ødelagte. Fullt brukbare møbler som nå går rett på dynga.


UiT tvunget til å kaste brukbare møbler: – Det er et vedvarende dilemma for oss

Mangel på lagerplass i Breivika skaper utfordringer for universitetet.


«Det er et vedvarende dilemma for oss, for vi har gjennom årene tatt vare på stoler som vi mente var bra, og det har en tendens til å bygge seg opp et stort lager med stoler som blir et problem for oss. Vi prøver å ta vare på det vi kan, men vi har kommet dit at vi har for mye nå», forklarer prosjektansvarlig Kjell Paul Berntsen til iTromsø.

Det smått absurde med at møblene nå kastes forklares med at et eventuelt videresalg, eller bare å gi dem videre til noen som kunne trengt det, for eksempel skoler eller andre offentlige institusjoner, er vanskelig å gjennomføre rent juridisk. Det kreves blant annet en fullmakt fra Stortinget, og når systemet er så tungvint og byråkratisk rigget, ender altså de fullt brukbare møblene heller på fyllinga, enn å bli gjenbrukt.

Møbler og interiør er dyrt. Både skoler og en rekke andre institusjoner, private som offentlige, kunne nytt godt av nye, brukte møbler. Særlig partiene med flertall på Stortinget er opptatt av avbyråkratisering og å gjøre offentlig sektor så enkel som mulig. Men når det er enklere å kaste enn å gi bort, har vi tydeligvis enda en vei igjen å gå.

Bedre samarbeid mellom kommuner og universitetet kunne i slike saker spart kommunene for investeringskostnader til nye møbler. Dersom det er noen skoleelever, lærere, eller ansatte på pleiehjem som er misfornøyd med møblene på skolen eller arbeidsplassen, burde ingenting være i veien for at de får universitetet til å frakte dem møblene som står klar for dynga. Transportkostnadene hadde sikkert vært rimeligere enn prisen på å leie inn containere fra Remiks.

I en tid hvor det rettes et stadig fokus på resirkulering og gjenbruk, fremstår dette temmelig uforståelig og meningsløst. At det er regelverket som vanskeliggjør gjenbruk tenderer til å være parodisk.