Det er sommer, det er tomt for koronapasienter på UNN og feriealternativene er få. Hva gjør Ola nordmann, for ikke å si Trond Tromsøværing da?
Jo, siden sommeren ikke kan tilbringes verken på solseng på Gran Canaria – Granca for ironigenerasjonen – eller med campingvogn i Norrbotten, har en samlet befolkning bestemt seg for å gjøre det så koselig som mulig hjemme. Vegger males, stuer ryddes, utemøblene er blitt pusset og massert med olje. Og det er blitt plantet blomster.
Vanligvis er det ikke noen større prestasjon å skaffe slikt, sommerblomster selges normalt i hopetall på torg, i dagligvarebutikker og fra gartnerier. I år er det imidlertid en annen dans.
Se deg omkring i byen og du vil ikke finne et tomt blomsterbed eller en tom terrakottakrukke. Hver balkong bugner av stemorsblomster, henge-lobeliaer, margeritter og hva de nå heter, alle disse prydplantene som dyrkes fram, utelukkende for vår visuelle nytelses skyld. Dermed er gartneriene tømt og torghandlerne kan bare vise fram en og annen vissen hvitveis, hvilket førte stressnivået mitt i taket da jeg nylig var på jakt etter nettopp blomster.
Formålet var ikke fortrinnsvis pynt, men innkjøp til såkalt kirkegårdsbeplantning. Siden blomstene skal være en beærelse av de avdødes minne, og hovedpersonene selv etter all sannsynlighet ikke bryr seg, har jeg alltid tenkt at det viktigste er at det faktisk blir plantet på gravstedene, og ikke nødvendigvis at det er gartnerfaglig perfekt.
Selv for mine utrente øyne, var det dog klart at det kom til å bli vanskelig å få det til å se noenlunde respektfullt vakkert ut på gravlunden, hvis man ikke har en eneste plante å sette ned. Heldigvis viste det seg at ved å støvsuge hyllene, for ikke si krukkene, på byens gartnerier lot det seg gjøre å kjøpe et forholdsvis anstendig utvalg blomster. Riktignok til kiloprisen for rogn fra belugastør, men hvem ser vel på prislappen i nødens stund?
Det er jo heller ingen ny tradisjon å pynte gravplassene etter våre forfedre; forskere mener at allerede neandertalerne gravla sine døde sammen med blomster. Sikkert er det i alle fall at alle kulturer har riter for å markere sine døde. Nesten alle religioner opererer med en eller annen for verden eller liv etter dette, hvilket forklarer hvorfor begravelsen har vært et ritual hvor den døde overlates til en ny tilværelse.
Det var da ikke så rart at man i tidligere tider valgte å utstyre gravene med ting som kunne være til nytte i det neste liv. Vikingene slang gjerne med noen mynter og et par våpen for å sikre at den avdøde kunne få kløyve en skalle eller to i Valhall, mens egypterne kom til at det nok var best å trekke de indre organene ut gjennom den bortgangnes nesebor for å balsamere liket.
Det ligger mange også på våre kirkegårder som trodde på ett liv etter dette, i alle fall hvis man tro inskripsjonene på gravstøttene. «Vi møtes igjen», «Herren er min hyrde», «Alt av nåde» – og fortsatt er et flertall av steinene merket med kors.
Tar man en vandring på gravlunden, ser man fort at gravsteinene ikke bare er monumenter for evigheten, men også forteller oss mye om hvordan samfunnet har vært. Litt tilbake i tid var det vanlig at den som hadde klart å få en jobb man var fornøyd med, sørget for å få det klistret opp på støtten ved livets ende. Folk skiftet ikke jobb i tide og tide – da var man løsarbeider. Nei, man var yrket sitt, døgnet rundt, hele livet. Derfor finner vi massevis av steiner hvor de pårørende med stolthet har fått gravert titler som «malermester», «fergefører», «stuert», «sykepleier», «lærer» eller «slakter».
Jeg vet ikke helt hvordan dette skulle følges opp i dagens verden. For det første bytter folk gjerne karriereløp en rekke ganger i løpet av livet, og for det andre er det ikke alle av dagens titler som nødvendigvis vil inngi spesielt mye respekt om de meisles i stein. Det er ikke umulig at fremtidige generasjoner ville stusse litt over gravsteiner med titler som førstekonsulent, kommunikasjonsrådgiver, controller eller servicemedarbeider.
Uansett forteller dette sitt tydelige språk om at samfunnet var betydelig mer klassedelt før. Det er ikke uten grunn det var få som fikk satt inn renholder, fabrikkarbeider eller fiskerbonde på støtten.
Også navnetradisjonene har endret seg. Selv fikk jeg navnet Ronny da jeg kom gaulende til verden på syttitallet, og har senere gått på skole med både Roger, Raymond og Roy. Alle disse fornavnene har det til felles at de hadde sin absolutte storhetstid mellom 1960 og 1980, og at det knapt har blitt gitt til en eneste unge etter år 2000.
Når jeg en gang har tastet mitt siste utropstegn på tastaturet, og skal ha en varig tilværelse bak det hvite gjerdet, kan jeg regne med at unger i fremtiden vil knise like mye av navnet mitt, som vi i dag trekker på smilebåndet av sjeldenheter som Sevald, Marinius, Eidis, Karlotta og Vally.
Det var arbeiderklassen
som omfavnet de anglifiserte navnene som kom seilende over dammen, men nå har bibelske navn gjort comeback som navneinspirator, noe som er interessant siden stadig færre definerer seg som kristne. Fortsetter utviklingen kommer fremtidens kirkegårder kommer til å se ut som innholdsfortegnelsen i Bibelen. Det eneste bibelske navn vi med sikkerhet kan anta aldri vil slå gjennom er antakelig profeten Habakuk, som mang en skøyer har hatt moro av å bemerke ved en rask gjennomlesning av skolebibler.
En kirkegårdsvandring gir i alle fall grobunn for tankene. Her havner alle til slutt; de gamle og mette av dage, små barn rykket ut av tiden ved fødselen, de unge som faller for egen uforsiktighet og de som visner bort av sykdom i det som skulle vært deres beste år.
De heldige som er elsket av noen i livet eller etterlater seg familie, kan kanskje regne med å bli husket en generasjon eller to. Men så vil det bli plantet færre og mindre blomster, før det en dag ikke er noen igjen som husker deg. Sannsynligvis slutter etterkommerne til sist å betale festeavgiften, gravsteinen fjernes og graven spas opp og brukes på nytt. Av jord er du kommet, til jord skal du bli.
«Om hundrede år er allting glemt», påsto Knut Hamsun i et av sine dikt, noe som sikkert stemmer for de fleste. Som dikteren selv har bevist, stemmer bare dette om du ikke lever et eksepsjonelt liv, for eksempel ved å skrive romaner i verdensklasse og svike landet ditt på spektakulært vis. Vi andre kan bare håpe på at man etterlater seg gode minner og at noen vil tenke på oss med kjærlighet og savn.
Inntil da får vi fortsette å prøve å pynte litt med blomster på gravene til de som har gått før oss. Det ble faktisk et ganske bra resultat i år også, pandemi-blomsterkrisen til tross, og har vi levedager til neste år kommer en ny sjanse.
Da jeg gikk ut av gravlunden forrige helg, så jeg en grav pyntet med et enkelt syltetøyglass med markblomster. Det var den fineste utsmykningen, når alt kom til alt.